Sitat av
Toak
Men for meg virker det ganske ulogisk at alt i begynnelsen var helt svart - alt var bare en svart liten klatt. Så eksploderte denne klatten, og alt formet seg til dagens univers, gjennom milliarder av år. Alt tilpasset seg nærmest perfekt, og her sitter vi i dag i et evig stor univers, men kun én beboelig planet i vårt slag (hvertfall som vi vet om hittil) der dyr, planter og mennesket tilfeldigvis dukket opp på grunn av en tilfeldig eksplosjon der tilfeldigvis alle bitene falt på plass til det det er i dag. Fantastisk.
Nå er vel ikke logikk og religion noe som er forenlig på noen måte? Det er da like ulogisk at noen har skapt alt sammen? For når startet det for denne personen? Den verdenen den personen lever i, hvor er den? Eller er det bare en ånd?
Poenget er at en gud/kraft/ånd/person er like ulogisk som et svart klatt. For da må du utforske hva som var før. Og da begir du deg ut på et tankemønster som kan få deg gal. Min lærer sa alltid at man ikke måtte tenke på slike spørsmål, fordi da ble man glad.
Husker vi pratet om det på skolen, vi skulle lage vår egen religion. En som var mer sannsynlig. Og da fant vi ut at det mest sannsynlige var at dette universet er som en maurfarm på rommet til en liten gutt. Hvor han skaper sitt eget univers. Og at han igjen er en maurfarm på rommet til en annen gutt. Og så går det utover og utover i dimensjoner, og tilslutt så kommer man tilbake til den opprinnelige verdenen. At det er en rekke som går inn i hverandre igjen.
Eller noe slikt
