Sitat av
Kinseek
I samfunnet som helhet kan ideologi og personlige motiver ha sameksistens. Klart det var en maktkamp (som det stort sett alltid er) etter Lenin hvor personlige motiver er i forsetet til aktørene; men det utelukker ikke at disse motivene er eller kan grunngis i ideologi. I et system som er revolusjonært og idealistisk later det til å være en tendens til å fokusere veldig på uttrykt lojalitet til revolusjonsprogrammet og feilsteg betyr at noen ikke var dedikerte nok og man må peke fingeren hardere (være det seg revisjonister, klassefiender, utlendinger eller hva enn).
Poenget med innlegget var vel først og fremst å tilbakevise tesen om at mannen-på-toppen er forklaringen på lidelse i samfunnet. Systemet som tillot Stalins overgrep var et revolusjonært og kommunistisk-inspirert et hvor man både får utskudd av pur egoistiske motiver (som lettere får grobunn når disse får tilgang på ideologiske argumenter for vold) og ideologisk-drevet.
Ble det mer forståelig? Kanskje du kan omformulere spørsmålet ditt hvis det ikke var det, så kan jeg prøve igjen.
Det jeg er opptatt av å få frem, er at Sovjet ikke først og fremst gikk til hælvete pga den marxistiske ideologi. Men du har jo, som tidligere nevnt, helt rett i at noe av skylda ligger i måten Sovjetunionens politiske linje var! Legg merke til at jeg ikke sier marxismen, ettersom "Sovjetmarxismen" ikke var marxisme, men leninisme. Og det støtter ikke jeg. Lenin tok Marx' prinsipper og teorier, og bygga sin egen praksis over det, noe som ikke gjør marxismen skyldig for Sovjetunionens mange feil, men Leninismen! Ingen har noen gang bygd et samfunn etter ren, marxistisk ideologi, absolutt alle har sota den til med ett eller annet crap. Og den dagen der et samfunn bygd på ren, marxistisk politikk går til hælvete, skal jeg slutte å kalle meg sjæl marxist
