Såkalt verdiløs diagnose?

Jeg skjønner hva du sikter til Dum-di-Dum, men det er mer mangelen på innsikt og forståelse for PP-tjenestens utredning enn verdiløs diagnostikk. Faktisk skal det ganske mye i dag for å få diagnosen ADD/ADHD, og i Norge benyttes det, dessverre vil mange si mens andre vil si heldigvis, "føre-var-prinsippet". En vet f.eks nå i dag at tidlig intervensjon er det eneste virkningsfulle treatment som kan gjøres for i det hele tatt å ha håp om å gi disse ungene en rettferdig behandling ut over grunnskolen.

Eksempelvis blir atferdsproblemer hos barn og unge spesielt prioritert på barneskolenivå, men pga økonomiske midler, eller mangelen på de, er de samme barna - de med spesifikke lærevansker og atferdsproblemer, de minst prioriterte på ungdomstrinn fra 7.-10. trinn, og på flere skoler har de ikke en gang et eget klasserom å forholde seg til men må ta til takke med et ledig klasserom hvis de såkalte ressurssterke barna har av en eller annen merkelig grunn behov for å benytte seg av de spesialtilpassede klasserommene ment spesifikt for barn og unge med spesifikke lærevansker.

På Facebook er du hjertelig velkommen til å dele dine erfaringer med oss på Pedagogisk Verksted. Hvem vet - kanskje du etterhvert forstår at - i hvertfall på ungdomstrinnet - er spesialpedagoger og PP-tjenesten det eneste håpet disse barna har for å kunne komme igjennom ungdomstrinnet og eventuelt videregående trinnet med nogenlunde verdighet, i motsetning for x antall år siden, da jeg gikk på ungdomskolen, og barn med Asbergers, atferdsavvik, MBD og ungdom med særskilte talevansker, som f.eks stamming, og beklageligvis den vanskelige såkalt "verdiløse" diagnosen NLD - verdiløs fordi at nettopp denne diagnosen er svært vanskelig å stille siden det kun er spesifikke nonverbale områder som er problematikken, mens de kan fungere spesielt godt på mange andre områder - som det å få 5 i matematikk eksempelvis - og da tror en random lærer med minimal praktisk pedagogisk innsikt at denne personen absolutt ikke kan ha en spesifikk lærevanske og ergo fått en "verdiløs" diagnose - satt sammen med ressurssterke, skoleflinke, sosialt begavede eller hva man ellers kaller for "normal" ungdom - og som, ikke overraskende nok, ble de utsatte mobbeofrene fordi deres svakheter åpenbart var synlige - enten om de var klassens klovn (vgs), eller hadde spesifikke lærevansker (ungdomstrinn) eller atferdsproblemer som bl.a. kan forveksles med Asbergers (barnetrinn) og ADD (alle trinn). Og mobbing er vel ikke et problem på grunnskolenivå, er det vel?

Bare et felles operativt samarbeid mellom faglærer, kontaktlærer og PP-tjenesten i nær kommunikasjon med foreldre eller pårørende eller spes.ped kan gi disse ungdommene den undervisningen og samhørigheten, for ikke å snakke om sjelsro, de behøver. Husk at mange av disse som skulle hatt de "verdiløse diagnosene" på barnetrinnet kan ha fått disse "verdiløse diagnosene" på en helhetlig samlet informasjonsgrunnlag som er utelatt vanlige assistentlærere, faglærere og t.o.m. kontaktlærere, som eksempelvis om barnevernet har vært en del av dette barnets liv, om foreldrenes forhold til hverandre og barna, om foreldrene har observert om barna er sosialt aktivt hjemme, om foreldrenes bekymringer overfor visse symptomer barnet utviser hjemme sammenlignet med når denne er aktiv på skolen, om turbulente forhold hjemme som barnet tier om på skolen, osv.

Kan hende pedagogisk psykologisk-tjeneste overdriver sin utredning av barn med spesifikke lærevansker eller barn med atferdsproblemer, men PP-tjenesten gjør ingenting før en bekymringsmelding fra fag- eller kontaktlærer innrapporteres til dem, eller foreldre ytrer sitt ønske om hjelp. Pedagogene er ikke småkonger på haugen som psykiatere er i et sykehus, det har lenge vært kjent at pedagogene kan bli uglesett av visse lærertyper, noen av den gamle skolen, andre av den yngre skolen, fordi deres oppgave som lærere - nemlig den pedagogiske innsikten - ofte ikke er tilstrekkelig til å forstå pedagogens problematikk. Det problematiske for spes-ped eller PP-tjenesten er ofte samarbeidsviljen hos enkelte lærere - både praktikanter eller assistentlærere, faglærere og dog også kontaktlærere som synes - med deres 5 årige utdannelse med eneste formelle krav, med unntak av helst å ha en plettfri vandel - men aller viktigst ikke å ha vært i befatning med saker av seksuell karakter mot mindreårige eller uansett alder i det hele tatt - eller i veldig alvorlige saker og mindre alvorlige saker der saken det gjelder hendte for kort tid siden - de faglige inntakskravene som er at man har 3 i norsk og matematikk. Dermed er det ikke vanskelig å forstå at de ikke helt forstår dette at ADHD diagnosen gjøres av en helhetlig utredning enten av psykiatere eller psykologer og nevropsykologiske tester, mens spesialpedagoger eller PP-tjenesten har til oppgave å tilse at disse barna får spesialundervisning som er tilpasset barnets særskilte problemområder - såkalt tilpasset undervisning. Pedagoger står ofte for den didaktiske fremgangsmetoden for disse barna - i hvertfall er det den ideelle situasjonen, avhengig av om skolen har en egen spesped, eller om spespeden blir fordelt mellom flere skoler i samme eller nærliggende distrikt, innleid fra kommunalt plan.

Ideen er god, men samarbeid, kommunikasjon og prioritering er dårlig, de økonomiske midlene - til tross for kommunens ambisiøse fagplan - er rett og slett tragiske og svært mange faglærere med praktisk pedagogisk spesialisering er lite motiverte til å hanskes med disse barna som kan - i hvertfall der spesifikke lærevansker gjelder - strekke seg fra alt fra innvandrerungdom som skal lære seg norsk til ungdom med sterk ADD, noen med NLD, andre med Asbergers og en tredje noe helt annet - en samling med generelt sett ungdom som lett får mer konsentrasjonsvansker og som enten trekker seg tilbake for å få mindre oppmerksomhet, eller som ønsker 45 min med konstant oppmerksomhet. I mindre skoler plasseres også barn med atferdsproblemer i samme gruppe, noe som forverrer faglærerens oppgaver adskilligere og felles klasseprosjekter eller alternative læremetoder strander på at kun en faglærer har 45 min til disposisjon med ungdom som knapt nok klarer å lese mer enn noen setninger om gangen, eller klarer å sitte rolig og fokusere oppmerksomheten i generell klasseromsundervisning i mer enn 15 min om gangen og trenger etter disse 15 minuttene å agere i 5-10 min, før de kan ta fatt på nye 15 min med klasseromsundervisning. Teori og oppgaver bør helst fremstilles med tekniske hjelpemidler som audiovisuell teknologi og lydbøker, til rollespill og prosjektoppgaver der de kan utfordre sin problematikk i praktisk utfolelse etc.

Ikke vondt ment DumDiDum, men psykiske plager er blitt et hverdagsfenomen hos voksne, og det antas i stadig større grad at årsaken kan ha vært oppvekstvilkår og miljø, og for mange er det rett og slett for sent å begynne når problemene er så store at de ikke kan rettes opp igjennom, som eksempelvis flere hundre personer som skulle hatt diagnose innenfor spektret som spesifikke lærevansker dekker da de gikk på grunnskolen, og ikke når de er under NAVs system enten pga manglende attester eller for dårlig karaktergrunnlag til å fortsette utdannelse eller anskaffe seg et praktiserende virke i arbeidslivet. Pedagoger, særskilt spesialpedagoger i samarbeid med pedagogisk psykologisk tjeneste er nemlig nødt til å se lenger enn klasserommet, som for øvrig er ansvarsområdet til fag- og kontaktlærer. Utenfor klasserommet virker det som om de fleste faglærere mener at det ikke er deres område, med mindre det gjelder svært alvorlige saker som mishandling eller annet lignende, men glemmer lett hverdagsproblemene som er spesielt vanskelig for - eksempelvis NLD diagnoserte barn - å hanskes med, eller etterhvert tilpasse seg. Husk at det å ha en spesifikk lærevanske, som f.eks ADD, ikke betyr at barnet ikke kan lære det eller automatisk har problemer med å lære det, hva diagnosen betyr innenfor pedagogens fagområde betyr dette bare at det tar lengre tid for barnet enn gjennomsnittet av jevnaldrende å lære det! Dette burde ikke være en vanlig feil å anta hos lærere i dag, men dessverre er virkelig ikke innsikten til lærere med praktisk pedagogisk utdanning dypere enn denne overfladiske holdningen man stod på for 15 år siden, og som først i 2009 endelig var - for noen kommuner vel og bemerke - blit obligatorisk kursing for en del faglærere innenfor dette området.