Spør du meg virker det som utroskap heller er regelen enn unntaket blant oss alle, i løpet av et langt liv.

Jeg tror det er mange situasjoner som fører til utroskap.
- Fylla/spenning
- At man er lei av et forhold men ikke er real nok til å slå opp
- At man holder sammen pga unger/trygghet/ekteskap men kjærlighetsforholdet er dødt
- At man gjenopplever å bli nyforelska i noen andre, en følelse forsvant innen et års tid etter man møtte den man er gift/sammen med.

Det er enormt mange som har skjeletter i skapet. Mange vet også om motpartens eskapader og velger å leve med det - gjelder i punkt 2 og 3. Ikke ta det opp med foreldrene deres..

Må kunne komme med litt personlige meninger:
Når det gjelder å bedra et menneske som elsker deg har jeg ingenting til overs for det. Det er kun råttent. Jeg tenker at dersom man ikke en gang kan holde fast ved medmenneskelig tillit på det nivået, hva har vi egentlig igjen? Derimot ser jeg hvordan det fort kan oppstå i forhold der kjærligheten/begjæret tar slutt. Da må man enten være real og slå opp, eller bestemme seg for at vi har andre grunner til å holde sammen, så det får gå allikevel (og gjelde for begge parter).

Omfanget/frekvensen av utroskap tror jeg forøvrig er en konstant i menneskets historie.

Edit: Når det gjelder type utroskap som du beskriver i første post, så er vel det et klassisk tilfelle av ungdomsforhold (jeg regner det som forhold i studietid, i ung alder etc) der man egentlig er lei men ikke har slått opp (enda). Er hu fin er det bare å holde kontakten, det forholdet går nok i dass snart.... Har opplevd lignende selv. ;-)