Som cis-kvinne har kjønnet hatt en del å si opp igjennom. Jeg ble kalt guttejente ofte i oppveksten, fått beskjed om at "Sånn gjør ikke jenter" flerfoldige ganger, blitt oppfordret til å fokusere på utseendet. Jeg blir fortsatt møtt med overraskelse når jeg sier jeg ikke vil ha barn (35 år gammel). Har blitt lagt an på og kysset (uønsket) av tilfeldige menn siden tidlige tenår. Verden har alltid fortalt meg at jeg skal oppføre meg pent og pertentlig, ønske meg mann og barn, ikke ha for sterke meninger, ikke drikke for mye, ikke være ute alene, alltid vite at menn kan skade meg. Jeg må ikke være uhøflig, samtidig kan jeg ikke være for høflig fordi det kan mistolkes som en innbydelse. Jeg må være forsiktig med menn for de er ofte bare ute etter en ting men hvis jeg avviser de på feil måte kan de bli aggressive. Jeg skal være opptatt av å holde hus, lage mat, oppdra barn, sko, sminke og reality-tv. Jeg skal ikke ønske sex eller være frampå i så måte men må for guds skyld ikke være frigid heller.

Jeg er fullstendig klar over at mye av disse "lærdommene" er helt ute på jordet og de aller fleste menn er ålreite folk, men dette er mye av hva jeg sitter igjen med.

Jeg er helt komfortabel med mine kjønnsorganer, annet enn mensen, men har ofte tvilt på at jeg passer inn i det som steroetypisk kalles "Jente/kvinne" og det tok en god del tid før jeg skjønte at _ingen_ jenter/kvinner gjør det fordi den boksen er ekstremt snever og har neppe plass til en halv person en gang. I senere tenår ønsket jeg ofte at jeg var en gutt isteden, da det virket som at livet hadde vært mye lettere, men det var aldri et kraftig nok ønske til at jeg gjorde noe annet enn mild fantasering.

Hvis jeg hadde våknet i morgen som en mann med penis hadde jeg nok først benyttet den. Jeg vet oppriktig ikke om jeg hadde hatt et veldig stort problem med å få beskjed om at det var permanent, tror det hadde vært et større problem for partneren min. Navnet mitt funker for begge kjønn, men har ofte lekt med tanken på å endre det. Men, for mye tiltak xD

I all hovedsak tror jeg ikke tanker om kjønn er særlig fremtredende hos personer som ikke opplever negative konsekvenser av det kjønnet de er. Hvorfor skal man gå rundt og fundere på noe man ser på som en ikke-problem?
Dessverre leder det ofte til manglende evner på å sette seg inn i hvordan det er for personer som ikke har det like problemfritt, f.eks. de som sier at behandlig hos psykolog vil "fikse" en transperson, noe det beviselig ikke gjør, like lite som at man kan "Pray the gay away". Heldigvis forskes det mer på nå til dags og man begynner å finne beviselige forskjeller i hjernene til cis og trans-personer. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC8955456/