Hvis språket i kronikken er tilstrekkelig modent, så kan det hende at det er positivt at forfatteren er anonym. Da ser det ut som det som det er en med mye mellom øra, men som føler seg tvunget til anonymitet fordi han kan miste ("den svært godt betalte") jobben. Når en intellektuelt overlegen skribent, fordrer det sløvende rusmiddelet marijuana, så kan det være at leseren forstår det ulogiske i at samfunnet diskriminerer rusbruk til den grad at han ene må sove ute i kulda, mens han andre er på TV hver fredag. Et poeng det er høvelig å belyse i samme kronikk. «Hvem kan kalles kriminell? Hvorfor har det noe å si?» Da svinger man innom tematikken som har vært oppe til diskusjon i alle år, hvor disse nybakte kriminologene kjekler med forfattere og kunstnere om lovers normative effekt, om straff skal virke preventivt og om domstolenes skjønn er tilstrekkelig for å gjøre opp for tregheten i systemet. Prostitusjon, gambling og øl er andre eksempler på områder med "blåe" lover. «Litt er greit, men vi forbeholder oss retten til å kaste dere i fengsel.» Ikke at alkohol- og sedelighetslovene er av de strengeste, men hvordan rettferdiggjør man en kriminalisering av menneskelig natur uten å legge til rette for de samme utløpene på andre måter? Rettsstaten er det mange som holder kjær, så det kunne fungert godt som en trojansk hest. Viktig å treffe riktig målgruppe her. Hadde nok ikke funka hvis man bare diskuterte rus da, så kanskje dette er mer aktuelt som et supplement til resten av aksjonen.

Mulig det kan bli litt kontroversielt og tunglest med for mange moralske dilemmaer, men altså... Jeg må bare sitere Orwell: «During times of universal deceit, telling the truth becomes a revolutionary act.»