Den 25. september dro jeg til London for å se en konsert/festival (flere band spilte) jeg hadde gledet meg lenge til å se, spesielt siden headlinerbandet egentlig er oppløst (men allikevel valgte å ta "en siste tur for å spille med relaterte band). Jeg og vennen min ankom London tidlig på kvelden og vi tok t-banen fra Heathrow lufthavn inn til bydelen der vi skulle ligge på hostel (og som heldigvis ikke lå så langt unna konsertlokalet). Kvelden gikk med til å vise min venn rundt i bydelen (jeg hadde vært der en gang før, så jeg var relativt godt kjent med miljøet, folkene og hvor butikker befant seg der). Etter å ha kost oss og sett på livet en stund så la vi oss til å sove, spent på hva morgendagen ville bringe.

Da vi våknet spiste vi en god frokost og vandret videre i bydelen og da vi kom til en av butikkene bestemte jeg meg for å høre om de hadde noe LSD (jeg kjente han jeg spurte fra mitt forrige besøk, og visste godt at han solgte research chemicals som fortsatt er lovlige i UK). Jeg hadde søkt litt på nettet før jeg dro og et jeg fant ut at 1-p LSD var et bra og lovlig alternativ til LSD-25 i tillegg til at det ville gi nærmest en identisk trip. Jeg ga ham jeg spurte 50 pund og ham ga meg 6 blottere med 1-p LSD (det sto også 1-p LSD på hver eneste blotter, og det ville ikke gitt mening om de skulle være forfalsket siden dette fortsatt er "lovlig" i UK, dette kommer jeg tilbake til litt senere). Jeg puttet posen med blotters i jakken og gikk videre før vi dro tilbake til hostelet.

Da jeg kom dit bestemte jeg meg for å legge en tab på tunga, før jeg svelget den ned etter cirka en halvtime. Rommet i seg selv var et helt standard hostelrom med 10 senger, men det var ingen andre der enn min venn og en fyr fra portugal som lå og sov (jeg hadde pratet med ham litt før på dagen). Jeg satt i sengen og ventet på at det jeg hadde tatt skulle "kicke inn" og jeg forventet litt visuelle endringer, og forsterkning av farger for å oppsummere det. Etter en time var det fortsatt ingen visuelle endringer og heller ikke noe forandret tankemønster, så jeg la meg litt ned i senga og prøvde å slappe av for å få tiden til å gå. Etter kanskje et kvarter med dette så tok jeg opp telefonen og begynte å surfe på nettet og plutselig skjedde det noe med meg; uansett hva det var så føltes det som å bli kjørt på av et tog. Ingen visuelle endringer eller morphing foregikk, men jeg fikk et totalt endret tankemønster som er veldig vanskelig å beskrive i ettertid. Jeg følte meg så lamslått at jeg bare måtte legge meg helt flatt ut på senga.

I løpet av den tiden jeg lå der så tenkte jeg 11242522 tanker hvert sekund, men tiden føltes ut som om den gikk uendelig sakte. På et eller annet punkt så jeg livet mitt passere i revy og alt virket plutselig meningsløst. Jeg sjekket klokka på telefonen igjen - det hadde bare gått 5 minutter selv om jeg i mine tanker hadde reist til enden av universet og tilbake igjen. Mens jeg satt der med telefonen i hendene så kom jeg på en avtale jeg hadde gjort med en facebookvenn av meg (som jeg forøvrig aldri hadde møtt i virkeligheten), og hun sto og ventet ved nærmeste t-banestasjon. I den tilstanden jeg var i var jeg ikke i stand til å gå ut og treffe henne, så jeg sendte min venn ut. Han hadde kjøpt seg fullt fear and loathingkostyme før på dagen så han så ganske spaca ut, i tillegg hadde han vel også kjøpt seg noen godsaker, deriblant speed så han var på et litt annet plan enn meg for å si det sånn. Samtalen ble veldig merkelig og jeg trodde at jeg hadde blitt helt psykotisk med tanke på hvor fort han pratet og det faktum at jeg ikke kunne forstå og tolke omverdenen rundt meg på en logisk måte.

Den tiden han ble borte føltes uendelig lang og alle lyder rundt meg (f.eks da han åpnet døren på vei ut og gikk ut og kom inn igjen) var helt forvrengt og jeg kunne heller ikke skille hvor lyden kom fra - alt kjentes ut som om det var rett ved siden av meg, noe som skapte mye angst hos meg. Da han kom inn igjen forklarte han meg at han hadde gått feil, og jeg måtte forklare retningen til ham igjen, noe som var veldig traumatisk for meg siden det føltes ut som om han stirret rett inn i sjelen min og pekte på hver eneste ting som var feil med meg kun ved å stille det spørsmålet! På en merkelig måte fikk jeg forklart hvor det var og han gikk ut igjen mens jeg lå der med mine egen tanker som spant ut av kontroll i nok en evighet. På denne tiden kjentes pulsen min så høy ut at jeg trodde jeg skulle dø, og jeg fant ut at jeg faktisk ikke var så fryktløs angående døden som jeg trodde at jeg var.

Da han kom tilbake hadde han med seg hun jeg hadde gjort en avtale med, og da turte jeg ikke engang å åpne øynene, jeg klarte bare å si at jeg følte meg veldig dårlig mens jeg lå der. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, og det visste vel heller ikke de, så vennen min og hun jeg hadde invitert begynte å prate litt sammen. Da de snakket føltes det som om de holdt på med en konspirasjon, og noe som var veldig skremmende var tiden imellom da de snakket og da jeg hørte at de sa noe for den virket så uendelig samtidig som jeg hørte pusten deres ekstremt godt (eller kanskje det var min egen pust?). Litt uti samtalen så fortalte vennen min (la oss heretter kalle ham T, og hun jeg inviterte for H) at jeg hadde tatt LSD. Det øyeblikket føltes som en dødsdom for meg. Jeg var fortsatt i en panikkartet tilstand, og H holdt meg i hånden for å roe meg ned etter mitt eget ønske. Hun kommenterte også at pulsen min var veldig høy, og hun var redd for at jeg skulle få et hjerteinfarkt.

Jeg tok jeg motet til meg og åpnet øynene, unnskyldte meg for min oppførsel og introduserte meg for henne. Vi begynte å snakke om straight edge-livsstilen og H uttrykte at hun ikke kunne fordra stereotypiske Straight Edge-typer. Jeg har selv vært straight-edge, men jeg kunne ikke kalle meg det etter denne turen ihvertfall. Hun fortalte også om sitt eget rusbruk, og jeg følte meg lettet over at jeg ikke var alene i verden angående meninger. Vi holdt en relativt lett samtale i et kvarter eller noe lignende da T og H begynte å snakke om konserten. Jeg var redd for at folk ute på byen skulle merke at jeg hadde tatt LSD hvis jeg gikk ut, jeg hadde rett og slett angst for alt og ingenting uten at jeg kunne sette ord på hva. H sa til meg at hvis jeg ikke dro på konserten så ville jeg angre for resten av livet siden dette var den eneste sjansen jeg hadde til å se dem spille live, og jeg sa meg enig og at det var veldig dumt at jeg hadde valgt å ta LSD nå, spesielt med tanke på halveringstiden. Jeg begynte så å tenke på myndighetenes krig mot narkotika og kanskje at det var en grunn til at Psykedelika er ulovlig, for dette virket jo veldig farlig! Hva hadde jeg gjort? Hvorfor hadde jeg brutt alle mine regler om at første gangen jeg skulle prøve psykedelika så skulle jeg gjøre det i trygge omgivelser? Hvordan kunne jeg være så dum at jeg tok LSD i en travel og kaotisk storby sammen med en speedfreaker?

Jeg la meg tilbake i senga, og da hørte jeg T spørre H om de skulle gi meg litt speed for å piffe meg opp. I det øyeblikket kjentes det ut som om jeg våknet litt opp igjen for speed skulle jeg aldri ta - og hvem vet? Med den hjertefrekvensen jeg hadde så ville speed definitivt gitt meg hjerteinfarkt. Etter dette husker jeg ikke helt hva som skjedde, men H og T fikk overtalt meg til å bli med dem ut mens de holdt meg i hånda de første meterne ut fra hostelet. Vi kom oss til konsertlokalet ved hjelp av kollektivtransport, jeg må ha sett ganske spaca ut der jeg satt med solbriller (for å skjule tinntallerkenpupillene mine) mellom to allerede ganske spesielle folk på undergrunnsbanen. Alt virket for meg veldig kaotisk, og det virket som jeg hele tiden vippet mellom drøm og virkelighet, noe som kjentes veldig ubehagelig.

Da vi endelig kom dit visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg (i mangel på noen annen måte å beskrive følelsen på) og jeg følte meg ukomfortabel uansett hva jeg gjorde. Samtaler føltes meningsløse og musikken i bakgrunnen ga ingen mening og hørtes totalt uharmonisk og forvrengt ut. Da det første bandet skulle spille så følte jeg meg lettet et par sekunder før jeg begynte å tenke igjen: hvorfor er jeg her? Hva er meningen med dette? til tross for at jeg hadde reist helt til London for å se tre av mine favorittband så føltes alt så meningsløst. Hvem er alle disse folkene, og hva er deres hensikt? Jeg fikk med meg hele konserten, og jeg hørte toner i musikken jeg aldri hadde hørt før.

Etter første konserten gikk vi ute en tur. Jeg følte en trang til å ta av meg jakken på grunn av at jeg på en måte følte meg for varm, men jeg følte meg heller ikke kald uten jakke ute på heller. Jeg ble rett og slett ikke komfortabel med hvordan kroppen min kjentes ut. Som om ikke dette var nok så kjentes halsen min ut som metall og og drikke vann føltes veldig unaturlig. Mens vi var ute så begynte vi å prate meg trommisen i det ene bandet, men jeg følte hele tiden at jeg ble ignorert i samtalen, noe som gjorde at jeg følte meg usynlig på en måte. På dette punktet ville jeg bare hjem (selv om dette ikke ville bedret tilstanden min), men alt dette var nok for meg. Jeg så ikke noen mening i å se de neste bandene som skulle spille så jeg spurte T om han ville bli med tilbake på hostelet, noe han sa ja til. H fikk seg heldigvis en "date" med trommisen og vi sa farvel til dem begge før vi tok kollektivtransporten tilbake til hostelet.

Da vi kom dit la jeg meg i senga og prøvde å sove, noe som var klin umulig. Jeg drakk vannflaske etter vannflaske etter vannflaske i et desperat forsøk på "å få giften ut av kroppen" før jeg ble lei og gikk på badet og prøvde å spy, noe jeg dessverre ikke fikk til. Uansett så hadde ikke å kaste opp gjort noen endring siden alt allerede var i blodomløpet mitt.

Natten ble lang, og jeg fikk ikke blund på øyet før rundt 3-tiden på natten, så alt i alt varte turen godt over 12 timer.

Og nå til poenget og spørsmålet mitt? Var det LSD jeg fikk i meg? Blokkerte angsten og panikken ut visualsene eller er det noe feil meg meg som gjør at jeg ikke kunne nyte turen fullt ut?