Fikk ikke svart før nå, godt med en ordentlig søvn etter en merkelig opplevelse. Føler det klarner litt bedre da, gikk vel og la meg sånn rundt 6-7 tida i morges og våkna opp nå.

Tidsbegrep
Syns ikke dette er lett å forklare. Fins ikke noe tidsbegrep der og da, må innrømme at like etter å ha våkna opp så tenkte jeg ikke over opplevelsen som noe merkelig i det hele tatt. På sykehuset fikk jeg tid til å gruble over hendelsen og først da la jeg til tidsbegrep i opplevelsen. Ellers kan du tenke deg hvilket tidsbegrep du føler når du sover til du står opp - med eller uten drømming.

Du er ved full bevissthet i det du legger deg, delvis bevissthet i det du sovner, bevissthet i drøm og søvn, brå bevissthet i det du våkner opp og så klarner du opp. Denne sekvensen går gjerne over flere timer, normalt inntil 7-8 timer, men er det dette tidsperspektivet du føler når du våkner opp?

Umiddelbart etter at du våkner opp tviler jeg sterkt på at du føler dette tidsperspektivet her, unntak fra regelen forekommer sikkert, men gjennomsnittet vil neppe tenke særlig over selve perspektivet før i ettertid. Først da kan det gå opp for mange, hvis de har grunn til å tenke igjennom det, at tidsperspektivet i søvnen og tidsperspektiv i våken tilstand ikke samsvarer med opplevd tidsperspektiv.

Bare prøv å tenke deg tilbake i tid på en hendelse så som en fotballkamp, tv-program, skoletime, et eller annet. Vedder på at du klarer å gjenkalle hendelsen, men ikke tidsperspektivet under hendelsen. Likevel vil du f.eks. på fotballkampen kunne klare å skille mellom hva som gikk fort og sakte, hva som ble sagt eller gjort, mens du tenker igjennom selve sekvensen i fotballkampen du gjenkaller.

Slik var det også for meg når jeg gradvis gjenkalte opplevelsen. Det kom i porsjonsvise erindringer, ettersom jeg i begynnelsen når jeg grublet ikke skilnet mellom gjenkalt opplevelse og nåtids-opplevelse. Først når jeg delvis husket forskjell på nåtid og fortid, så ble minnet gjenskapt i hukommelsen min og ikke arbeidsminnet, hvis jeg kan si det sånn.

Det blir som når jeg skriver nå; i det øyeblikk jeg skriver er dette øyeblikket sammenlignbart med å bruke arbeidsminnet ditt, det du skriver og det du husker i samme øyeblikk gjenkjenner ikke fortid og nåtid - alt foregår i nåtid - mens det jeg har skrevet er sammenlignbart med hukommelsen.

I det jeg stopper og skriver og leser igjennom teksten, skiller jeg klart mellom nåtid og fortid, og teksten blir gjenskapt i hukommelsen. Vet ikke om dette ble forståelig, men sånn er det altså med nær-døden opplevelsen også. Alt jeg gjenskaper derfra blir i ettertid tillagt et tidsperspektiv på samme måte som når jeg leser igjennom denne teksten her og på det viset så blir en fremstilling av opplevelsen i ettertid, aldri identisk med den opplevelsen som skjedde mens det foregikk. Fremstillingen blir altså ikke Real Time som mens jeg skriver, men som Oversikten jeg får etter å ha skrevet.

Hukommelsen din representerer tidsperspektivet og tilegner hver sekvens og hendelse i den sekvensen tidsbegrep, derfor er det mulig å beskrive hendelsesforløp, selve hendelse og etter hendelsen som fort, normal og sakte - alt ettersom hva hukommelsen din mener skjedde under selve hendelsen du gjenkaller. Dette er ting de færreste tenker over før de har opplevd en virkelig nifs, merkelig, spennende, dramatisk, lykkelig, unormal, etc. opplevelse - da er det som regel "normalt" å bruke tidsbegrep til å undre seg over hendelsen.

Hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Når skjedde det? Hvilke sammenlignbare hendelser fins det? Hvordan skjedde det? Hvis det var... isåfall hvem...?

Hva, hvorfor, når, hvilke, hvordan, hvis, hvem osv. representerer spørsmål som fremkaller tidsbegrepet du tilegner hendelsen, som i:

Hva skjedde? Det var en nær-døden opplevelse..
Jøss, hvorfor skjedde det? Du prøvde å ta livet ditt..
Når skjeddet det? Forrige uke..
Forrige uke, hva annet (hvilke sammenlignbare) hendte meg i forrige uke?[Flere hendelser dukker opp i minnet ditt for sammenligning]..
Hvordan kunne jeg finne på å prøve å ta livet mitt? [En rekke forklaringer dukker opp samtidig]..
Hvis det var [forklaring 1], isåfall [forklaring 1 + grunn eller person], osv..

Som du ser i de første spørsmålene du stiller deg selv dukker bildet eller svaret opp momentant, mens i de neste spørsmålene grubler du litt etter litt etter litt over hendelsesforløp, hendelse og tilslutt grubler du i etterkant av hendelsen. Under dette hendelsesforløpet beregnes tidsbegrepet som momentant, gradvis og tilslutt i minne. Slik tidsbegrep er det også i nær-døden opplevelse, det kommer noe momentant opp som du gradvis gjenkjenner til du har fremkalt alt i minnet - deretter tilegnes tidsbegrepet i ettertid.

Det er både feil og riktig å si at under hendelsen så står tiden stille, fordi du aldri vil kunne få dette bekreftet i ettertid siden du tilegner hver hendelse et tidsbegrep. Likevel kan du i ettertid tilegne tidsbegrepet å stå stille fordi du har en hvis forestilling av hvordan tiden er når den står stille. Akkurat sånn er det med mine fremkalte opplevelser - jeg får ikke fremkalt de identisk slik jeg opplevde det, bare hvordan jeg husker det - og i denne fremstillingen vil alltid tidsbegrepet variere utover hva du klarer å gjenkalle av hendelser.

Dette gjør det mulig å skilne mellom tidsperspektiv og tidsbegrep i hendelsene. Forsøk å forestille deg en timescape (tror det var det det heter, en filmteknikk der du ser bakgrunnen spoles raskere mens forgrunnen er i normal tid) der du står stille og ser mot himmelen mens skyene raser forbi, som i fast forward eller rask spoling og farger og vær endrer seg i raske skift.

Du står fortsatt stille som i normal tid, mens himmelen ser ut til å skifte mellom flere døgn av gangen i løpet av noen sekunder. Landskapet rundt deg derimot, ser ikke ut til å endre seg noe særlig selvom du skulle bevege deg med et par skritt til venstre eller til høyre, ser landskapet fortsatt stille og fredelig ut.

I denne spesielle timescapen opplever du fremtid (himmel), nåtid (deg selv) og fortid (landskapet) på en gang. Noe a la sånt opplevde jeg tidsbegrepet i nær-døden opplevelsen. Det er det beste jeg klarer å beskrive det i farta, tror reelt sett ikke det er mulig å beskrive det annerledes, selvom det blir et feilaktig inntrykk.

Stemte det overens med ettertiden?
Jeg har aldri fått sammenlignet dette i ettertid fordi alt hører fortiden til. Noen spørsmål dog har jeg kunne stilt mine foreldre som pussig nok viste seg å stemme slik de husket det. Dette gjelder spesielt enkelte episoder i barndomstiden min.

Ellers var det selvsagt en del av disse tingene de ikke kunne huske, eller ting du ikke kan sammenligne fordi de ikke var tilstede. Men det pussige i ettertid etter at jeg flyttet så har jeg funnet bilder, ting jeg har lagd på førskole og barneskole, konfirmasjonspresanger, etc. som er akkurat identisk med milepælene du opplever i detaljer, og som er minner enten fortrengt eller glemt.

Har hittil ikke kunne si noe annet enn at dette stemmer overens identisk, men du må huske på at dette er allerede lagrede minner i hukommelsen din så det burde ikke være noen stor overraskelse. Disse minnene kunne vært fremkalt når som helst og hvor som helst! Det spesielle i dette øyeblikk, er at fremkallingen av disse minnene skjer i revy - fra nåtid til fortid. Og denne revyfremstillingen er veldig spesiell for det inneholder kun gjenkalte minner som gjorde sterke inntrykk på deg mens du levde og med en orgi av følelser du ikke visste du hadde.

Blir som å se en virkelig sterk oscar-award film (unntatt at det er i revy), som på et eller annet vis vekker sterke følelser hos en som får en til å oppleve hele filmen - ikke bare se den. For mitt vedkommende husker jeg en 2. verdenskrigsserie som gikk på NRK1 av eller med(?) Tom Hanks som virkelig gjorde inntrykk. Slike inntrykk får du som sammenlignbart med revyen din følelsesmessig, selvom jeg tror neppe jeg hadde fått noen Oscar Award hvis jeg hadde hatt med en camrecorder og tatt opp revyen.

Kanskje med unntak av meg selv da, ville nok de fleste funnet livet mitt som normalt kjedelig og ikke spesielt mer interessant enn deres eget. Det de ville funnet spesielt i revyen er tilbakegangen i hendelsesforløpet. At du starter på slutten og slutter med begynnelsen. Dette ville gjort det spesielt for alle og enhver, siden det aldri er noe hemmelighet i hendelsesforløpet at slutten er først og begynnelsen blir sist. Noen gang forsøkt å forestille deg hvordan livet ditt ender og gått tilbake i tid og ende med det siste du husker av din fortid? Prøv på det så vil du se at det ikke er så enkelt som en skulle trudd. Dette er noe du blir fullstendig klar over under revyen, da dette forekommer helt naturlig og som jeg i ettertid har fått sammenlignet og funnet rett.

Dilemmaet
Jeg var på vei til å skrive veldig langt om dilemmaet men strøk det bort igjen fordi det blir altfor personlig. Det eneste jeg vil røpe i skrivende stund, er det som allerede står skrevet om dilemmaet. Jeg er fortsatt i tvil om mine religiøse opplevelser, og hvor mye tidligere hendelser og bevisstheten har å si (for ikke å snakke om medisinen jeg tar) på gjeldende oppfatninger. Jeg leter hele tiden etter fornuftige og rasjonelle motargumenter og ble faktisk litt interessert i en påstand tidligere i denne tråden om at DMT blir utskilt i dødsøyeblikket, så jeg holder også den muligheten oppe, som en forklaring på ettereffekter som kanskje henger igjen i bevisstheten.

Men som jeg sa, så er det ikke så store anstrengelser som skal til, for å bli religiøs på den måten jeg ser religiøsiteten som akseptert fra høyere makter - det er bare det at jeg ikke må gå i en demonisk feil! Eller synde/gjøre syndefall. Det å bli en planfadder på nett for eksempel, kan sees på å gjøre bot for en av mange synd, og dermed har du gjort en god gjerning. Men i mitt tilfelle, så kan en plutselig "bli planfadder"-annonse være like mye Djevelen som forsøker å lure meg, som engler som forsøker å hjelpe meg. Kanskje den gode gjerningen blir til en misgjerning fordi jeg velger å bli en planfadder først etter å ha fått smak av helvete, hvilke er som å forsøke å kjøpe seg ut av en situasjon?

Dermed blir det å registrere seg som planfadder i dette øyeblikk en syndefall, og i det jeg underskriver med navnet mitt har jeg forseglet avtalen. Dilemmaet mitt er at jeg får et "syn" om hva jeg skal gjøre, men jeg vet ikke om "synet" er djevelsk bedrag eller skytsenglers advarsler. Jeg vet ikke om "avtaler" jeg gjør er djevelsk list eller skytsenglers bøter. Her må jeg ta en risiko og avgjøre selv - hvilket ikke alltid er like morsomt eller like trygt, men som kan være svært lærerikt. I så fall kan du si at jeg plages og belastes av mitt dilemma, men resultatet er at jeg blir betydelig sterkere mentalt samtidig! Fortsetter det slik ser jeg ikke bort i fra at jeg kan gå ut av psykosen mye, mye sterkere mentalt og psykisk, enn jeg noensinne ville vært i frisk tilstand! Det er ihvertfall en herlig trøst å ha forhåpninger til etter alt jeg har gjennomgått hittil - og sprø tanke hvis dette er del av kroppens forsvarsmekanisme! Det ville i såfall, mener jeg, forsvart Carl Gustaf Jungs påstander om at religiøsitet ligger i oss mennesket fra fødselen av - at det er noe genetisk!

Håper du fikk en del bedre svar denne gangen, ellers tror jeg ikke det er mulig for meg å gjengi det mer forståelig..