Satt tilfeldigvis å tittet på intervju med Andrew Vanwyngarden fra Mgmt.
Her forteller han dette:

"I would like, stare at my salad, and that was like really the first time I ever really had like flashes of the whole world like falling apart of collapsing. Like, the salad just didn’t make any sense at all, if that makes any sense. Like, ‘what the hell is happening, why is there like, little pieces of plants on a plate? Like, what is going on?’ and it’s like this little moments when like nothing makes any sense at all."

— Andrew Vanwyngarden

Først syntes jeg dette var ganske morsomt, men etter jeg tenkte meg om, kjente jeg meg så sårt igjen. Jeg har alltid hatt akkurat slike tanker så lenge jeg kan huske. Plutselig er det ingenting som gir noe mening.

Som liten var jeg også alltid opptatt av bevissthet."Er jeg hundre prosent bevisst nå"?

Her en dag, satt jeg på t-banen da jeg plutselig fikk slike tanker. Jeg sitter i en vogn som kjører på noen skinner, i en by. Hva er en by? Hva er vitsen med tog? Ingenting av dette gir mening. Hva er jeg? Hva er vitsen med verden?
Alt virket komisk og dumt når man tenker på det. Evig mindfuck.

Noen flere som kjenner seg igjen?
Har du ofte slike tanker?