Jeg har et halvveis-eksempel å vise til her. Det skjedde for noen måneder siden.

Jeg satt med min kjæreste og samboer i stua og så på en serie. Plutselig hører jeg at noen tar i ytterdøra vår. Oppgangen til leiligheten har låsesystem, som vanlig er, og ingen har ringt på call-systemet hos oss. Det har vært et par voldsepisoder tidligere hos en i første etasje, som selger dop, og det hender derfor at tvilsomme folk kommer inn i bygget.

At noen nå står og tar i dørhåndtaket vårt, ikke bare én gang, men flere ganger, prøver å åpne døra, skremmer meg. Det skal jeg være ærlig å si. Jeg kan leke tøffing så mye jeg vil, men jeg tror at enhver som ikke kjenner et stikk av frykt i det som oppfattes som en truende situasjon er en idiot.

Jeg hopper opp av sofaen og løper inn i gangen. Der ser jeg dørhåndtaket går sakte opp og ned. Jeg ber sambo bli i sofaen og spurter videre til kjøkkenet, hvor jeg tar tak i en brødkniv, for så å løpe til gangen igjen. I det jeg er fremme har personen sluttet å ta i døra (den var heldigvis låst), men jeg hører "fikling" på utsiden, klirring.

Det endte med at det ble stille og at jeg så ut av kikkehullet, hvor jeg så vidt rakk å se en mann runde hjørnet ned trappa. Så det ble aldri noen farlig situasjon. Heldigvis.

Det jeg i ettertid oppdaget, eller skjønte, var at da jeg sto der i gangen med kniven i hånda, var jeg helt klar for å sette den i personen utafor døra. Om døra hadde åpnet seg og en person hadde kommet truende mot meg, så ville jeg kjørt kniven i ham. Mest sannsynlig med all den kraft jeg kunne mønstret.

I etterkant av dette føler jeg at jeg har fått svar på noe jeg lenge har lurt på: ville jeg klart å drepe noen? Og svaret er ja. Jeg er ikke aggressiv av meg, og i utgangspunktet ser jeg på alt liv som hellig. Men jeg tror på det å forsvare seg og de man er glad i. Om det bare var meg i leiligheten under denne episoden kan det hende jeg ville reagert annerledes, latt kniven ligge. Men om noen trenger seg inn der jeg bor og truer sikkerheten til familien min, da vil jeg ikke ta noe slikt hensyn. All logisk tankegang, som at "stikker jeg en ubevæpnet mann med kniv havner jeg i fengsel," forsvant der i gangen fordi jeg ikke ville ta den sjansen. Alt dette skjedde ubevisst, men det er også konklusjonen jeg har nådd i etterkant og som jeg stiller meg bak. Bryter en fremmed seg inn hos meg og truer noe jeg holder kjært - det være seg familie, venner, hund eller katt - vil mitt instinkt være å sørge for at personen ikke representerer noen fare lenger.

Så det er mitt standpunkt. Det strider mot norsk lov og matcher kanskje bedre med amerikansk, men det er et hensyn som rett og slett havner i bakre rekke hos meg. Et personlig valg, kanskje et galt et, men det er iallfall ståa hos meg.

Det jeg fant ut den dagen skremmer meg selvsagt litt, for å drepe er ikke noe som skal føles enkelt i mine øyne, men jeg føler at når en person bryter seg inn på mitt mest sårbare område og er klar over dette, men likevel gjennomfører det uten noe hensyn, da må personen forberede seg på at han kan ende opp død.