Vi lever nå i velferdsstaten Norge, her har vi sosialen, så hvis min bestefar var født her i Norge ville situasjonen vært annerledes. Her kunne han faktisk gi opp med en enkel unnskyldning og levd av staten. Mens der borte kunne han ikke bli syk, det var ikke et alternativ. Da ville familien sulte hele uka, mistet han jobben var det rett og slett over. Han ville selvsagt få et bedre økonomi, men han hadde gitt opp og målet var heller å streve for å overleve.

I Norge er situasjonen annerledes i forhold til mange land. Her har vi det godt, og 99% vil bli superstjerner og kjendiser, men etter min personlige mening er dette ting som gjør oss ulykkelig. Du må ha ditten du må ha det nyeste av den og du må kle deg slik osv. Det er en konstant press på oss, hvordan vi skal kle oss, hva vi skal kjøpe osv. Her i dette landet har vi det godt, men vi er ikke alltid lykkelige. Vi er robotter som er innstillt på å gjøre en bestemt oppgave. Går vi stykker er sosialen der for å mate oss. Her i Norge er det enten å ha alt (være Stordalen) eller være en robott. Men selv om du er stordalen, er du under en konstant press av å opprettholde din status og selskap.

Selv om livet var så vanskelig i det landet hvor min bestefar bodde, er det helt klart at hans familie var ti tusen ganger mer lykkelig enn det min familie er i Norge. Vi har det godt, men vi er ikke lykkelig for vi vil ha det bedre, vi blir ikke fornøyd med det vi har fordi vi er under en konstant press.

Jeg er dessverre et slikt menneske, jeg søker konstant etter muligheter for å nå toppen - ikke som superstjerne, men økonomisk. Jeg vil være best. Jeg innrømmer det.