Dette er jeg uenig i. Økt globalisering kan like gjerne tenkes å øke den kulturelle schizofrenien ved å fragmentere samfunnsinstitusjonene ytterligere i tillegg til å skape grobunn for subkulturelle bevegelser i enda større grad enn vi har i dag (uten at dette sikkert er tilfredsstillende med tanke på ditt personlige ståsted).

Jeg tror for eksempel visse former for identitetsskapning alltid vil formes i negasjonen av et miljø eller en samfunnsordning (om dette bare tjener til å puste liv i en dekadent drittkultur er dog et spørsmål i seg selv). En mulighet er det nå i alle fall. Hvis dette plutselig skulle stagnere, tror jeg vi i hvert fall kan trøste oss med at estetikken aldri vil bli gjort irrelevant. Den vil alltid bane vei for uenighet, åpning av sanser og sinn, og med det verden (kanskje ikke i form av de samme distinkte "dialektene" vi har nå, men på samme måte som mange språk er i fare for å utryddes, er språkpraksis i stor eller liten skala alltid en dynamisk prosess som i stor grad forstås gjennom å være i konstant utvikling).

Før vi har ødelagt jorden helt kan en jo kanskje gjøre et poeng ut av at forskjellige geografiske og klimatiske territorier alltid vil legge forskjellige føringer for kultur. Jeg skjønner at det er denne potensielle nedskaleringen av distinkte uttrykk som plager deg (om det ikke bare er nasjonalisme og frykt, da), og jeg syns også det er trist at vi kontinuerlig utrydder språk, kunst, kulturskatter, dyr, planter og oss selv. Noe må man imidlertid bare leve med og gjøre det beste ut av - det er ikke mange som har mye i mot en nyere allmennkulturell utgave av Asbjørnsen og Mo, Aasen osv.

For det første finnes det vel snart ikke noen gammeldagse nordmenn igjen, for det andre har du små (og man kan kanskje si truede) kulturelle tradisjoner og estetiske praksiser som, istedenfor å rette seg ut, heller blir enda mer eksklusive (sikkert med god grunn og genuin frykt/omsorg for uttrykket) og marginaliserte. Spellemannskulturen/folkemusikkmiljøet kan kanskje tjene som eksempel på en utbredt hverdagslig praksis som nå i større grad har blitt institusjonalisert, men samtidig står i fare for å utslette aspekter ved seg selv de nettopp forsøker å verne om. Eksempelvis som resultat av svært rigide tradisjoner som ikke akkurat åpner feltet i nevneverdig grad, men lukker det (og jeg forstår jo samtidig grunnene til dette, men det vil fortsatt kunne bli problem etter hvert).
Vi har nå imidlertid arkiver med innspilt materiale, leik, dans og spill rundt i landet, samt trofaste spelemenn som bærer de ulike stil/dialekt-tradisjonene videre på mikronivå i tillegg til "folkemusikk/dans" på makronivå.

Jeg tror for øvrig plyndring av ressurser er mer sannsynlig enn borgerkrig i nærmeste fremtid. Lurer på hvordan en borgerkrig her til lands ville sett ut.