Dere har kanskje ikke sett så alt for mye til meg her inne, men jeg er faktisk innom her et ti-talls ganger daglig. Jeg prøver å svare på mest mulig, men som regel blir jeg sittende bare å lese - utrolig mye interessant å lese her på forumet.

Jeg er kristen. Mange tenker kanskje nå "åh, han er en sånn en ja, kjedelig", trykker tilbake i nettleseren og finner noe mer interessant å lese om, og deg om det.


Jeg har lagt merke til at mange her inne har ganske sterke meninger. Jeg vil anta de fleste er ateister - benekter at det finnes en Gud, selvsagt med unntak som meg og sikkert noen andre. Dette er ikke en tråd for å prøve å forvandle dere - som jeg uansett ikke klarer, men heller for å prøve å nøste litt opp i en del myter om kristendommen. Jeg har full respekt for ateister, og forstår godt at de/du ikke tror at det finnes en Gud. Det er jo tross alt noe man må tro.

Og det leder oss inn på første tema jeg vil ta opp; å tro vs å vite. Mange ikke-kristne spør ofte kristne hvordan de kan tro det finnes en Gud, når det ikke finnes noe bevis. Tvert imot, all fattigdom og elendigheten i verden burde være bevis nok for at det ikke finnes en Gud. Religion handler om å tro. Hadde Gud vist seg i hver reklamepause på TV og satt som julenissen sitter på kjøpesentrene hvert år før jul, hadde jo alle trodd på Gud. Han hadde jo kunne stått foran dem i levende livet og gjort ekte magiske triks. Akkurat julenissen var kanskje litt dårlig sammenligning, ettersom en del av dere sikkert tror Gud er like virkelig som julenissen - og jeg klandrer dere ikke. Det er vanskelig å tro på noe du ikke kan ta eller føle på, men sånn er det altså kristendommen fungerer.


"Når man er kristen kan man ikke røyke, drikke alkohol, dra på fest eller ha det gøy". Njeeeh, stemmer nok ikke helt den du. Det finnes mange forskjellige typer kristne. Man kan ikke bare sette alle i én bås. I mange frimenigheter gjelder kanskje disse reglene, eller normene. Dette varierer veldig fra menighet til menighet til hva som er sosialt akseptert der. Men det finnes ikke noen offisielle regler for kristne, i motsetning til foreksempel muslimer, som har visse ting de må gjøre for å bli god nok for Allah. Be til faste tider og dra på pilgrimsreise minst en gang i løpet av livet. Dette er hvertfall slik jeg tolker det. Man har selvsagt de 10 bud, men dette er leveregler. Man skal selvsagt prøve å holde dem best mulig, men det er aldri noen som klarer å holde alle disse budene uansett. Det eneste du trenger for å være kristen, er troen på Jesus og Gud - noe større enn deg selv. Du må i det minste ønske å tro det.

De fleste kristne har sine egne tolkninger, og tar ikke alt som står i Bibelen for god fisk. Bibelen er tross alt et utvalg av skrifter en gruppe prester og skriftlærde satt sammen et par hundre år etter Jesus døde. Jeg går i statskirken, hvor vi oppfordres til å tenke selv, og tolke selv. Presten har ikke svar på alt, og har gjerne en annen tolkning enn du. Så det er absolutt ikke snakk om noe hjernevasking i statskirken. I enkelte frimenigheter vet jeg det er ganske annderledes. Eksempelvis Levende Ord, som jeg mener driver med litt for aggresiv evangelisering, som kan virke skremmende for mange. Jeg har selv vært med på en del samlinger i frimenigheter, og fant ut at det ikke var noe for meg.


Jeg vil tro de fleste forskere og personer med interesse for vitenskap ikke er kristne. De bruker sin logiske forstand, og tenker at det er imot fysikkens lover. Og det er det jo i bunn og grunn helt sikkert. Men for meg virker det ganske ulogisk at alt i begynnelsen var helt svart - alt var bare en svart liten klatt. Så eksploderte denne klatten, og alt formet seg til dagens univers, gjennom milliarder av år. Alt tilpasset seg nærmest perfekt, og her sitter vi i dag i et evig stor univers, men kun én beboelig planet i vårt slag (hvertfall som vi vet om hittil) der dyr, planter og mennesket tilfeldigvis dukket opp på grunn av en tilfeldig eksplosjon der tilfeldigvis alle bitene falt på plass til det det er i dag. Fantastisk.

Jeg vil si det er like trolig som at det finnes en Gud der ute. Om vi aldri hadde kunnet sett noe til universet, hadde du da trodd på at det fantes om noen fortalte deg om det? Det hadde jo vært ganske ulogisk, og noe vi vanskelig kunne sett for oss. Men la oss si Gud skapte verden, hvor kommer da Gud fra? Samtidig kan du jo spørre deg hvor denne klatten fra Big Bang kom fra. Da er vi jo tilbake til verdens begynnelse, og hvor alt stammer fra og disse tingene. Ting som har drevet forskere til vannvidd, og som mennesket aldri kommer til å finne ut av. Noen mennesker klarer bare ikke fatte at det finnes noe større enn dem selv, noe de aldri kommer til å forstå seg på. Enten det er Big Bang-teorien eller om det er Gud.


Jeg har absoutt ikke alle svarene når det gjelder religion, kristendom og Gud. Når jeg forteller personer at jeg er kristen, får jeg ofte merkelige blikk, og en haug med spørsmål som absolutt ikke er noe enkelt å svare på - mer umulig. Føler likevel jeg har fått ned et lite bildet på hvordan jeg ser på kristendom og Gud i denne tråden, og hva det er for meg. Alt jeg ønsker er å blit møtt med respekt som kristen, og ikke hånlige blikk av personer som mener de er rakettforskere og har alle svarene på hvorfor det er imot fysikkens lover at det finnes en Gud. Mange mener også kristne er dumme, som tror at det finnes en Gud. Jeg ser på meg selv om en over-middels inteligent fyr for å være på min alder, med stor interesse for teknologi og vitenskap. Selv om jeg ikke er av de mest aktive kristne, regner jeg meg likevel for kristen.


Det ble til slutt ganske mye dette her - mye mer enn jeg hadde planlagt, men håper noen finner det interessant