Vel... de aksepterer det i den forstand at de velger å tro det, men jeg tror ikke de aksepterer det som et objektivt faktum på den måten man aksepterer naturlover. Hvorvidt vi har en udødelig sjel og hvor den i så fall tar veien når vårt legeme takker for seg, er jo strengt tatt vanskelig å både bevise og motbevise. Det er ikke noen logikk som taler direkte for det, men det blir altså en av de tingene man velger å ha i livet sitt som ikke først og fremst handler om logikk. Jeg ser ikke det store problemet med det i seg selv, så lenge man tar det for det det er.

Poenget mitt i denne diskusjonen er
1: at det ikke er så vanvittig stor forskjell på religiøse og ikke-religiøse mennesker. I fht åpningsspørsmålet er det trolig mer fruktbart å kritisere organisert religions stilling og makt samfunnet enn å gå løs på religiøsitet som fenomen.

2: man hjelper ikke saken sin nevneverdig ved å fremstå som like intolerant, fundamentalistisk og stupid som de man prøver å kritisere. Igjen, du var ikke målskiven for den formaningen.