Operasjon Dagsverk gjennomføres i år som i mange andre år, på de fleste ungdomsskoler og videregående skoler i Norge. I år har jeg valgt å ikke jobbe, og jeg føler at jeg må skrive ned begrunnelsen min, både fordi det å ikke jobbe på OD uten å begrunne det er meningsløst, fordi mange har spurt meg hvorfor og fordi jeg trenger å føre det ned på (det virtuelle) papiret slik at avgjørelsen min kan forstås av meg selv en gang i fremtiden.

Først må jeg snakke om mitt eget forhold til Operasjon Dagsverk. De siste fem årene har jeg jobbet til inntekt for forskjellige saker som jeg personlig mener er gode, og følelsene mine i forhold til å gi penger har gått, i takt med modningen man gjør over fem år som tenåring, fra å være glad fra et avbrudd i den monotone skolehverdagen til en anerkjennelse og forståelse over hvor viktig disse pengene er for forskjellige saker. Men, omtrent da jeg begynte på videregående, begynte OD å gi meg en sur smak i munnen. Det var ikke det at jeg drev med solidaritetsarbeid som plaget meg – snarere tvert imot, hadde det ikke vært for den gode gjerningen, hadde dette dokumentet vært skrevet for to år siden. Det var følelsen av at noe var fundamentalt galt med Operasjon Dagsverk, fordi jeg følte at OD krenket et av de mest fundamentale prinsippene med obligatorisk skolegang for min egen del, et prinsipp jeg har fått etter å ha opplevd lærere som var mer enn villige til å dytte en politisk agenda på ungdommer som ikke har den emosjonelle modenheten som trengs for å vurdere en politisk ideologi før de aksepterer den.

Skolen skal være en nøytral frisone, fritt for religiøs og politisk propaganda, hvor alle er sikret en viss beskyttelse fra de ensidige budskapene man møter på ellers i verden. Alle ensidige kilder balanseres med det andre synspunktet på saken – prater lederen for NHO til elevene om effektivisering av næringslivet, så står lederen i LO som nestemann på talerlista for å prate om arbeiderrettigheter. Balansen sørger for at den mest fundamentale av alle følelser som trengs for å forstå samfunnet springer frem: Tvilen. Og det er i Operasjon Dagsverks gjennomføring denne balansen er særdeles fraværende. Mange ganger har jeg følt at OD er en politisk farget organisasjon. I ODs materiell kan man se at merkevarer og handel presenteres kritisk i forbindelse med menneskehandel, ennå frihandel med varer og med mennesker er to vidt forskjellige ting. Frihandel er først og fremst erklært som en fiende på venstresiden, og enda jeg tilhører den selv, så mener jeg at det er helt feil å likestille markedsøkonomiens kjennetegn med den grusomme menneskehandelen. Riv muren, var oppfordringene rundt Israels mur i fjor – enda man lot være å nevne Israels side, og hvordan denne muren sterkt reduserte terrorangrep mot sivile. I mange av brosjyrene går sosialistiske symboler som røde knyttnever og frontfigurene for den venstreradikale rappegruppa Gatas Parlament igjen, og de fleste jeg snakker med sitter igjen med et klart inntrykk av at materiellet er laget fra folk som sitter godt plantet på venstresiden.

Hvorfor presentere en åpenbar ideologisk vri på det hele, når sakene neppe trenger det for å få sympati? Mange av sakene er gode ting jeg er enig i, men som ikke kan forsvares i et land hvor den politiske tilhørigheten er så spredt at vi skifter mellom borgerlig og sosialistisk regjering hvert år. Det finnes en tid og et sted for å kjempe for noe man tror på basert på ideologisk overbevisning, men det stedet er ikke norske skoler. Det finnes en million saker som alle kan støtte uavhengig av politisk ståsted og som vil være langt mer motiverende for de som har et annet politisk syn enn OD sin administrasjon eller bare ønsker å la skolen være en nøytral arena.

Det andre problemet mitt med OD er av mer praktisk natur. Hvis man velger å ikke jobbe, medfører det at man må skrive stil for hvorfor man ikke deltok og se på film som er relevant for saken. Problemet ligger i at det er vanskelig å rettferdiggjøre et sånt program når det ikke er pensumrelatert og videregående skole er frivillig, og først og fremst gjennomføres i utdanningsøyemed – OD bør ikke påvirke de som velger å ikke jobbe i stor grad, nettopp fordi hele poenget med OD er at man skal ofre en av sine egne skoledager for å la andre få mulighet til en utdanning. Slik det er i dag, har man valget mellom en lang skoledag med obligatorisk stil og en relativt kort arbeidsdag (toppen tre timer for de fleste, hvis de i det hele tatt jobber for pengene) – da er det klart at valget faller på det alternativet som gir god samvittighet. Når ble det solidaritet når det ikke ligger et offer bak det, og hvorfor er det å være solidarisk plutselig et kollektivt valg gjort av elevrådet framfor enkelteleven? (merk at det lokale opplegget skal bestemmes av den lokale OD-komité, men ser ut til å være likt over hele landet. Stilen man skriver blir ikke rettet, og kan ikke rettferdiggjøres uti fra de pensumdelene jeg har lest.)

Jeg har gjort mitt aller siste dagsverk for en god sak i skoletiden, og det er ingen andre enn OD som har skylden for det. Forhåpentligvis blir jeg ikke avfeid som et monster som ikke vil hjelpe en god sak, men jeg vet at elever som har gjort det samme tidligere har lidd den skjebnen. Hadde jeg ikke synes sakene var gode, hadde jeg satt foten ned før – men dette er siste sjanse for min egen del til å si hva jeg mener om saken. I år går pengene mine til Redd Barna.



Oppfordrer alle andre som er enige i dette til å gjøre det samme - sitt der i protest på dagen, gi penger til en annen organisasjon som fortjener penga. Ikke det at det kommer til å gjøre noen forskjell - OD sitter med røttene dypt i norsk skolehverdag, men dette er den eneste måten å kritisere OD slik at de faktisk merker det. Forøvrig hadde jeg gjerne sett en utgave av OD som lot elevene velge hvilket gode formål pengene skole gå til. Der har du en mulighet til elevengasjement, gitt.