Innertier.

Jeg ser på den enkelte A4 familie som en bitteliten strukturert del i det enorme forbruksmaskineriet, hvor den egentlige grunnen for 8-4 + overtid er at vi skal jobbe mest mulig for å tjene nok til å bruke mest mulig. Resultatet av dette er tidsklemme, nervøse unger i barnehagen i 1-års alder som heller burde vært hjemme med mor, utbrente voksne, økning i somatiske plager og stressrelaterte lidelser etc.

Alt dette for at vi effektivt skal holde i gang den hellige gral, en vekstbasert økonomi. Ola og Kari føyer seg pent og tenker "Jaja, siden alle andre gjør det så må vel vi også".

Det er jeg ikke interessert i å delta i av en rekke grunner. Derfor har jeg og dama bevisst lagt opp til en billig livsstil. Billig og strategisk plassert hus på landet og strukturert forbruk med vekt på secondhand og gjenbruk. Vi har en unge på vei nå og har regnet på at vi begge fint kan velge å være i en 50% stilling når den kommer og fortsatt ha en økonomi til å trives med. I forhold til en familie i etableringsfasen i Oslo tjener vi selvfølgelig dårlig, men samtidig har vi ikke i nærheten av den gjelden nevnte familie setter seg i for et rekkehus på Nordstrand. Man kan kanskje si litt flåsete at dette er et A3-liv grunnet den ekstra plassen for personlig utfoldelse vi skaper oss. Jeg får betydelig bedre tid til å følge opp hobbyer som meditasjon, litteratur og politikk samtidig som jeg kan unne meg "goder" som å ha barn. Karriere blir imidlertid i stor grad ofret uten at det plager meg nevneverdig.

Det er imidlertid viktig å ikke være kategorisk på dette. Jeg har arbeidsnarkomane venner som uten tvil får mest livskvalitet ut av å jobbe 70 timer i uka, og det bør de få fortsette med. Problemet oppstår når ideen om det suksessfulle menneske modelleres ut fra disse og påvirker rammen til den store majoriteten.