At det spesielt kommer til uttrykk i akademiske miljøer er i grunn en selvfølge. Det er miljøer hvor dybdekunnskap og er mye viktigere enn praktisk arbeid og mer allmennkunnskap. Kanskje ser en del ned på mennesker som sysler med sistnevnte, akkurat som akademikerforrakten er stor blant mange "på gulvet".

Meeen, egentlig så er husmorrollens status i akademia ganske irrelevant. De fleste her til lands har verken doktorgrad eller fagbrev, men er snarere et sted midt i mellom, og i den gruppen vil jeg påstå hjemmeværende mødre ikke er noe tabu. Tvert imot er det en statusgreie for mange, at mor har muligheten til å velge og være hjemme med barna fremfor å måtte jobbe for å endene til og møtes. De siste årene er også den mer tradisjonelle femtitalls-husmoren kommet på moten. Åpne et hvilket som helst interiør- eller livsstilblad, så står hun der; kvinnen som ikke bare oppdrar barna pedagogisk perfekt, men også er i stand til å skape et vakkert hjem og lage økologisk og sunn mat til hele familien.

Sistnevnte gruppe ser kanskje like mye ned på de yrkesaktive som sender barna sine avgårde til barnehagen, som de (frivillig) yrkesaktive ser ned på husmødrene som ikke vier livene sine til noe mer høyverdig, men sånn er nå livet. Vi forsvarer egne valg og angriper andres, så føler vi oss så bra alle sammen. Uansett bør man føle seg vanvittig heldig hvis man har mulighet til å velge om man skal jobbe utenfor hjemmet eller ikke.

(Forøvrig er det i mine øyne legitimt å kritisere en kvinne som tar en lang og kostbar utdanning for å kaste den bort så snart hun får barn. Hva skal du med den doktorgraden nå, hvis du drømmer om å være hjemme med barn om få år? Det er ikke bare å hoppe tilbake i et fagfelt etter å ha vært hjemme i ti år. Da vandrer tankene tilbake til tider hvor unge kvinner kun tok/fikk utdannelse for å kunne konversere og tiltrekke seg menn av status i selskapslivet. Huttetu.)