Litt tveegget sverd det der. Jeg ble glad når jeg fikk det innvilget fordi jeg kan leve livet litt igjen, men samtidig så stikker det jævlig dypt at jeg er "såpass ubrukelig".

Dårlig samvittighet for det har jeg nesten hver eneste dag. Jeg er "bare" psykisk syk, tullesykdom som jeg har blitt fortalt hele livet. Jeg ser frisk og rask ut, kroppen er i grei stand, men så fort man går litt i dybden eller jeg ikke klarer å skjule problemene mine godt nok så ser man hva slags udyr som skjuler seg rett under overflaten.

Hadde jeg vært i jobb så hadde jeg nok endt opp med å skade noen eller meg selv. Når jeg blir utsatt for belastende situasjoner så koker hjernen min opp de sykeste ting for å komme seg vekk. I den forrige jobben jeg hadde holdt jeg på å dytte en kollega gjennom en maskin som kutter grønnsaker til terninger og fantaserte om å gjøre ubeskrivelige ting mot kollegaer og sjefer. Så når jeg sliter med at jeg er en "NAVer" trøster jeg meg med at jeg har gjort det beste valget for at minst mulig "ondskap" blir satt til verden.

For utenforstående så vil det se ut som at jeg har vært på stedet hvil og er en lat jævel som kun er ute etter å tømme statskassa for penger. Men realiteten er en helt annen.