Men hvis man er helt vanvittig tålmodig.. lar det gå både somre og vintre og fremdeles ikke kjenner på noen særlig grad av glede og livsgnist. Eller mestring? Hva da.

Personlig er jeg flink til å finne munterhet og positivitet i elendigheta. Jeg er dyktig på å dra andre opp og fleipe bort alvoret der det trengs. Men må g likevel si at jeg mer enn én gang har fundert på om jeg er såpass ødelagt/har ødelagt meg selv så mye at det ikke finnes noen reell glede igjen å spore inni der. Jeg er redd for at jeg bare faker det, at fakinga er skadelig. Til tross for at jeg synes jeg innehar en bra og sunn balansegang på dyster verdensanskuelse - til motsatt ende av skalaen med fjasing og det å sette pris på de små enkle ting. De teite tankene kommer fort på dager hvor russuget herjer ekstra, og man begynner å lure på om alt dette virkelig er verdt det. Man ser kanskje ikke noen konkret gevinst som gjør at det fremdeles lønner seg å være nykter.

Mistenker også at det er nettopp ved det kritiske punktet her, mange som ikke er her mer har mistet driven og trykket på exit-knappen. For de finner ingen mening utenom rusen. Enn så mye mening de har skapt i sitt nye liv uten rus. Dette er sterke folk jeg her prater om - som har kjempet seg opp fra gjørma, fått m.yyyy.e hjelp både fra høyre og venstre og funnet nye stødige verdier i livet. Lagt en ny grunnmur med til eksempel jobb, trening, type, graviditet/barn og de typiske tinga. Likevel valgte de døden og mente det var best. Dette var btw ikke noen sekunders hodeløs tankegang, men mennesker som har overveid det nøye, styret og ordnet, skrevet lange brev til sine nærmeste med forklaring på hvorfor det måtte bli slik.

Ble kanskje rotete det her. Men noen som har hatt samme type tankegang og knekt koden for et okei liv videre?
Er vanligvis god på dette men famler kanskje litt i mørket akkurat nå.