Jeg ble diagnotisert med cptsd i 2018. Jeg vokste opp i en god familie fram til jeg ble 2 år og muttern pakka baggene å dro fra min rolige stoner far til det jeg kun kan kalle en vampyr. Får å si det lett så hadde vampyren to barn fra før og hørte ikke en tøddel fra dem etter dem baila.
Han var høyst respektert i bygda med litt over tusen innbyggere. Alle kjente han som en hardt-arbeidene, vennelig og respektabel mann. Bak dørene var han utrolig høylytt og voldelig. Det var krangel og eksplosjoner hver eneste dag. Et eksempel - når jeg var åtte år gammel ble jeg sjuk og spydde på badet. Reaksjonen fra stefar var å kaste meg naken ut i snøen og låse døra i -30. Var der i fem minutter til muttern kom hjem og låste opp døra. Jeg ble slengt rundt og banket opp mens muttern henta make up kit får å skjule blåmerker gjennom oppveksten. Jeg hadde mange venner i barndommen men jeg forandra meg veldig rundt 6 klasse og fra der til andre år videregående var jeg en outcast. Jeg var ikke voldelig, spydig eller frekk men jeg var fullstendig innestengt i meg selv og ble derfor utestengt av de fleste elevene.

I dag etter kanskje to år i terapi har jeg fortsatt konstant årvåkenhet. Jeg våkner minst 3-5 ganger på natta av lyder og drømmer som inneholder stefaren. På det værste så våkner jeg hvert femte minutt. Jeg forventer konstant det værste fra folk selv om det aldri har skjedd siden jeg ble ferdig med skolen. Jeg lever gamle minner ca hvert kvarter og pleier å få fysiske reaksjoner offentlig steder eller på jobb. Ting som f-eks rykkelse i armen eller ett hardt slag i veggen i tillegg til elleville humørsvingninger. Har sjeldent fysiske reaksjoner alene. Rundt familie har jeg de værste mentale reaksjonene. Jeg har blitt fullstendig apatisk til familien og føler en befrielse fra sosiale stemner når en etter en dør. Total galskap seff men det er sånn jeg er. Har brukt hasj daglig men det er nå to år siden kronisk bruk. Nå er det to til tre ganger i året. Alkohol er varierende. Av og til drikker jeg en six pack og rører ikke alkohol på flere måneder. Andre ganger drikker jeg en six pack hver dag, men det er nå en måned siden sist.

Jeg er fortsatt isolerende i dag, og hverdagen på jobb består av å gå fra lykkelig til iritabel til trist til ildsint til lykkelig. Det synes ikke og jeg viser ikke det til noen, men det skjer hver eneste time når jeg er på jobb. Offentlig fremstår jeg som sosial og hardt arbeidende men det er kun en maske. Tanker er ekstremt kaotiske. De fleste dager er jeg rimelig stabil, andre ganger har jeg ikke en funksjonell tankegang og klarer ikke å tenke. Ser og hører gamle minner konstant men det er kanskje en dag hver måned. Jeg går fra å elske mennesker til å hate mennesker ganske ofte. Jeg prøver ofte å fokusere på det fantastiske ved mennesker, hva vi har oppnådd og alt som ble ofret får å nå det vi har i dag. Det pleier å funke og gir en rimelig bra mood, men så begynner voldstankene og hatet. Det kan bli ekstremt men aldri så ille at jeg ikke kan kontrollere meg selv. Jeg tror veien ut er å skape ett nytt liv ved å forandre mønsteret i livet og møte utfordringer, sinnet og vonde minner med tilgivelse og aksept. Høres lett ut men det å gå i mot alt jeg er nå er litt av en distanse selv om det faktisk bare er å gå ut døra og møte verden, ikke leve det den var.

Jeg føler en konstant skam i at jeg har unngått stefaren min i evigheter. Han er som sagt en vampyr, men selv med det jævligste menneskene får du gode minner med over tid. Og det spiser meg. Det er såret som alltid blør. Det er ikke voldtekt, vold, utestengelse og den isolerende oppveksten som påvirker meg mest. Det er det at jeg stakk av fra det, jeg møtte det aldri. Helt siden det skjedde har jeg følt på verdiløsheten, skam og de forferdelige drømmene hvor jeg må møte dem. Jeg føler meg som en maur som må bekjempe en hær.

I disse tider jobber jeg fulltid, men har ingen og ingenting. Har hatt kjæreste her og der men kun pga utseende. Når jeg kommer hjem fra jobb så er det enten å legge seg eller drive med hobbier til rundt ti på kvelden. Rinse and repeat. Jeg vet om veien ut, men jeg løper fortsatt fra fortiden. Jeg har muligheten hver dag til å forbedre livet, sinnet og mønsteret mitt men ender hver dag som den samme. Dette jeg nå har gjort i over 10 år. Takker for en fin post du lagde og beklager for dritt biografien du får i retur. Håper du finner veien ut og kommer deg tilbake i verden.