Tusen takk for et hurtig og hyggelig svar knert1 <3

Jeg har alltid vært redd for diagnoser, men jeg er nå mer redd for at ting skal rakne totalt.

Har strukket ut en hånd til min mor og delt problemene mine med henne, min nærmeste venn som er i LAR og en venninne som har fikset seng som jeg kan komme og sove på og få litt fysisk nærhet om ting er skikkelig jævelig.

For 1 måned siden rørte jeg ikke telefonen og isolerte meg helt så jeg tror det går sakte fremover

Jeg er bare så sliten at jeg er redd for at jeg skal gjøre noe dumt.
Jeg røyker hasj, tar Quetiapine, men for meg som har flydd rundt i byen på utallige Rivotril og Amfetamin og gjort faenskap og i behandling selvmedisinert med Subutex og Valium er det en klar forbedring uten at jeg skal si at det er harmløst.
I lengden ønsker jeg at Cannabis skal være sporadisk kos og at Quetiapine skal være unødvendig.

Velvel, du har jo rett. Jeg må sette igang prosessen og stålsette meg for at det blir langvarig. Lurer på hva som blir resultatet av dette her.

Takk igjen, ha en god natt

PS:

Fortsatt veldig interessert i svar dersom noen har personlig erfaring angående dette her