Nå har vi siden 80-tallet snakket nedlatende om innvandrere som bor store familier sammen i en leilighet og polakker som stuer seg sammen på små areal. Og her sitter du i 2024 og rettferdiggjør å oppdra barn på en 23kvm ettroms. Hvor går grensa for denne delte omsorgen, annenhver uke? For når du skriver delt omsorg regner jeg med at denne løsningen fordrer at barnet får litt mer "space" hos den andre omsorgspersonen? Eller er det greit også å være alenemamma/pappa? Nå sier jeg nødvendigvis ikke at det ikke er noen løsning, jeg sier bare at man trenger ikke å selge det som en sånn dårlig løsning. Det legger jo også klare begrensninger på barnets alder. Jeg har som ung ungdom bodd på 30kvm med alenemor, nå overlevde jeg riktignok men det er ikke dermed sagt at det er noe jeg på noen som helst måte kan anbefale hvis ikke man må.
Vel vi får vel være såpass ærlige at sier det som det er. Nordmenn flest har i overkant mange kvm bolig. Enten det er leilighet eller enebolig om en sammenlikner med veldig mange andre land. Og det er jo ofte slik det blir når økonomien til folk flest er ok. I Norge er det jo fortsatt slik at de aller fleste eier egen bolig.
I mange andre land er det hverken en selvfølgelighet å eie egen bolig eller noe som helt vanlig. Og både i Asia og i europeiske storbyer er det mange som bor trangt og studioleiligheter er godt etablert som en rimelig inngangsport til boligmarkedet.
Jeg har selv bodd i studioleilighet tidligere når jeg jobbet utenlands og det var for meg null stress og jeg var glad jeg fikk leid billig slik at jeg fikk mer disponibelt til reiser, opplevelser og kultur.
Mitt inntrykk er at de som raljerer mest over studioleiligheter ikke selv har forsøkt å bo slik, og de har kanskje heller aldri vært i en studioleilighet. Ofte er jo folk veldig kreative når de innreder slik små boliger. Det kan være alt fra hems til seng som klapper opp til veggen når en står opp og som gjør om rommet til kontor når sengen blir slått opp. Andre heiser kanskje sengen opp i taket og vipps er soverom blitt til stue med sofa og bord. Og bonusen er at en aldri trenger re opp sengen en bare slår den opp til veggen eller heiser den opp i taket.
Prisene er som prisene er, hverken du eller jeg får gjort noe med det. Vi kan enten leie eller vi kan kjøpe, men tak over hodet trenger vi uavhengig av hvem eller hva som har drevet opp prisene. Og da er vil tilbake til at beliggenhet dikterer prisen og banksjefen dikterer størrelsen vi klarer finansiere. Vi kjøper jo ikke i et dårlig strøk om vi kan unngå det, for boligen skal jo en dag selges og da ønsker vi jo mest mulig igjen når vi selger. Altså ender vi opp med å gjøre som de fleste andre, vi kjøper bolig på ettertraktet adresse, selv om arealet vi da kan få råd til blir betydelig lavere.