Finnmark tingrett avsa den xx.xx.2023 dom med følgende domsslutning:
1. Navn Naversen , født xxxx, dømmes forovertredelse av:
-vegtrafikkloven § 31 første ledd , jf. § 22 første ledd Sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav b til:
Fengsel i 24 dager , samt til å betale en bot stor X – kroner, subsidiært fengsel i X dager.
2. Navn Naversen, født xxxx, fradømmes retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for alltid,
regnet fra xx.xx.2023 i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr 1, jf forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 3-3.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Tiltalte anket dommen den 21.11.2023. anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
Påtalemyndigheten har i påtegning til statsadvokaten den 24.11.2023 opplyst at man ikke fant grunn til å innhente noe støtteskriv fra forsvarer, til tross for at det ved inngivelse av anken ble opplyst at tiltalte ønsker å benytte seg av undertegnede som forsvarer.
Begrunnelsen for dette var noe påfallende idet det ble vist til at domfelte har begrunnet anken selv.
Påtalemyndigheten har likevel i epost til meg den 30.11.2023 gitt frist til å inngi støtteskriv til den 14.12.2023, jf strprl § 310 siste ledd.
Støtteskriv er rettidig inngitt.

Forskriften om faste rusgrenser i trafikk strider mot vitterligere kjensgjerninger og er i strid med Grunnlovens § 96,
Den Europeiske menneskerettskonvensjon Artikkel 7 og 6 nr 1 og 2 om retten til rettferdig rettergang samt veitrafikkloven § 22 første ledd.

Avgjørelsen strider også mot EMK artikkel 8 om retten til respekt for familielivet idet det fremgår av anmeldelsen i saken at tiltalte ble stoppet da han ble gjenkjent som en med tidligere domfellelser for ruspåvirket kjøring.
Det fremkommer hverken av straffesakens dokumenter eller dommen at det fremsto som noe påfallende ved tiltaltes kjøring.
Man kan ikke straffeforfølge mennesker ut fra den enkelte tjenestemanns kjennskap til tiltalte.
Dette er det ikke adgang til etter veitrafikkloven § 22a.
Det må foreligge slike konkrete forhold som fremkommer av bestemmelsen.

Når det gjelder anførselen om at forskriften strider mot legalitetsprinsippet og ikke har hjemmel i lov vises det til i forarbeidene til forskriften.
Tingrettsdommen medfører at man i realiteten straffer mennesker som klinisk sett er edru.

Dette er noe lovgiver advarte mot i Prop .9 L (2010-2011) under sammendrag side 4, der følgende siteres:
«Samstundes som at lovendringsforslaget har en klar nulltoleranseprofil, har lova primært til formål å ramme førarar med slike stoffkonsentrasjonar i blodet at det kan ligge føre ein moglegheit for reduserte prestasjonsevne. Ein ynskjer i størst mogleg grad å utelukke at førarar vert straffa etter vegtrafikkloven på grunnlag av gamle restkonsentrasjonar av stoff i blodet der desse er så låge at det ikkje på nokon måte kan ha innverknad på vedkommande si evne til å føre køyretyet.
Slike svært små konsentrasjonar av narkotisk stoff vil likevel bli ramma av narkotikalovgivninga (legemiddelloven)»

Vedlegg : Pop 9L
Videre vises til avgjørelse avsagt av HR i sak nr 23-081221STR-HRET fremgår det av punkt 20 i dommen, der følgende fremgår:
« Det går frem av de sakkyndiges uttalelse at for sporadiske brukere vil konsentrasjonen av THC i blodet være en indikator for nedsatt kjøreevne.
Dette gjelder selv om sammenhengen er svakere enn for alkohol ( etanol), og påvirkningen av kjøreevnen ikke er like sterk.
For jevnlige brukere stiller dette seg annerledes.
Den akkumuleringen av THC i fettvevet som skjer ved jevnlig bruk, innebærer at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom konsentrasjonen av THC i blodet og konsentrasjonen som foreligger i hjernen.
Det er dessuten ikke mulig å fastlå om en konsentrasjon over straffbarhetsgrensa utgjør en restkonsentrasjon etter tidligere inntak eller stammer fra et nylig inntak, da en målt konsentrasjon ikke er egnet til å si noe om når inntaket skjedde. Slik de sakkyndige bruker begrepene, menes sporadisk bruk inntak av cannabis opp til noen få ganger i uka, mens jevnlig bruk er tilnærmet daglig bruk.»

I punkt 18 i nevnte dom fremgår at hovedeffekten av cannabis skjer i hjernen.
Tiltalte har opplyst at han røkte cannabis 19 timer før kjøringen fant sted, og var således ikke påvirket.
Se nedenfor under punkt tre der det fremgår at kjøreevnen er svekket i inntil åtte timer etter inntak.
Det foreligger ingen studier som viser at man kan være påvirket opp mot 1,2 i promille i saker med inntak av THC.
De fakta som fremgår av doms resultatet er ikke forankret i virkeligheten.
Man kan ikke dømme mennesker etter et faktum som rent faktisk ikke eksisterer.
Foreliggende studier har ikke vist at man engang oppnår en grense på 1 i promille ved inntak av cannabis.
De sakkyndige i saken for Høyesterett der retten vurderte om de laveste grensene i forskriften var i strid med lov - hhv ass avdelingsleder Lilijana Bach og overlegge Arne Helland - opplyste under forhandlingene i Høyesterett at akutt påvirkning av cannabis ( nylig inntak) representerer en promille på mellom 0,5 og 0,8.
De sakkyndige utarbeidet en sakkyndig erklæring for Høyesterett som bes innhentet i anonymisert for samband med saken.
Forhandlingene i Høyesterett ble strømmet slik at det er mulig for retten å sjekke forklaringene fra de sakkyndige.

Nærværende sak kan ikke bli avvist av lagmannsretten med en begrunnelse om at Høyesterett nylig har vurdert om de faste rusgrenser i trafikk gjeldene cannabis er i strid med loven.
Retten vurderte her de laveste grensene på mellom 0,2 og 0,5 i promille.
Ellers ble ikke forskriften vurdert.
Det vises også til tingrettsdommer på side tre nederst der retten ikke fant å vente med å avgjøre saken i påvente av avgjørelsen i Høyesterett idet dette ble vurdert til å være et annet forhold.

Tiltalte fremsto ved den kliniske undersøkelsen som edru. Det vises til dok 09.02 som følger vedlagt
Tiltalte forklarte selv at han røkte 19 timer før han kjørte.
I den nevnte avgjørelsen fra Høyesterett datert 6.12.2023 fremgår det i punkt 18 refererer Høyesterett den sakkyndige, der det fremgår at hovedeffekten etter inntak skjer i hjernen og at kjøreevnen svekkes de første timene etter inntak og »i følge de sakkyndige viser studier at kjøreevnen kan være svekket inntil fem timer etter røyking/innhalering og i inntil åtte timer etter spising av cannabisprodukter.»
Det er et respektert prinsipp i strafferetten at det er bedre at 10 skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt.
En domfellelse i denne saken innebærer at dette prinsippet er satt på hodet.
Man kan ikke dømme noen for sikkerhets skyld idet det ikke foreligger noe faktisk grunnlag som tilsier at min klient var påvirket den aktuelle dagen.
Når det gjelder forskriften må denne vike idet jeg viser til det jeg har anført under punkt 1.

Subsidiært ankes det over straffutmålingen da den fremstår som uforholdsmessig.
Tiltalte er dømt til en fengselsstraff og tap av førerretten for alltid, til tross for at han ikke var påvirket under kjøringen og at det dessuten ikke er mulig i virkelighetens verden å ha en så høycannabispromille som forskriften bestemmer.
Det forelå som nevnt ingen andre forhold i saken som tilsa at min klient kjørte uansvarlig eller påfallende.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det.
Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville vær et forholdsmessig inngrep ( sitat fra Fredriksen (2013) kapitel 1.3.1 side 20). Tilsvarende må gjelde for dommer.
Et straffutmålingsfrafall kunne alene være aktuelt i saken.
Inndragning av førerrett for alltid er klart uforholdsmessig.

Jeg støtter tiltaltes anke og ber om at anken henvises til anke-forhandling for lagmannsrett, og at undertegnede oppnevnes som tiltaltes forsvarer.
Det nedlegges slik ærbødig
Påstand:
1. Tiltalte frifinnes. Subsidiært behandles på mildeste måte.
Subsidiært:
1. Tingrettens dom oppheves .