Selv om det ikke var noe bevisst valg, føler jeg at jeg kan være stolt over hvordan det å vokse opp med en nevrotisk alenemor gjorde at jeg i svært tidlig alder måtte lære meg å selvstendig kunne håndtere mennesker å situasjoner på egenhånd, og at mens alle andre gutta i klassen var på fotballbanen var jeg heller han rare loneren som gikk rundt fascinerte meg over hvordan ulike mennesker med alle sine begrensninger, både voksne og fungerer, og kanskje aller mest lære meg å bli bevisst på mine egne begrensninger og tenkesett. Jeg forstår hvor overlegent det høres ut, men jeg føler meg ganske sikker på at det er disse egenskapene som har gjort at jeg til tross for å ha vært rusavhengig siden midten av tenårene, (der jeg egentlig har vært innom alt utenom sprøyter, der det har vært perioder med et blandingsforbruk som åpenbart har havnet i kategorien "alvorlig rusproblem"), likevel har klart å fullføre både mastergrad, videreutdanning og nå jobber som lektor, har klart å holde rullebladet noenlunde rent og ikke engang har vært på glattcelle. Dette er det nok av gamle lærere og medelever som har fått hakaslepp over.

Det jeg imidlertid har klart mest grunn til å være stolt over, som jeg egentlig først har blitt bevisst på de siste par årene er hvor stor betydning jeg har hatt for folk rundt meg. Jeg har alltid hatt en veldig variert omgangskrets, men den gruppen av mennesker der en stor andel idag desverre sitter inne på lengre dommer, institusjon eller rett og slett ikke er her lenger. Jeg har hatt nok av venner som har mistet mer ller mindre alt her i livet, brent alle broer og ikke stoler på noen lenger, og selv om deres problemer fort kan bli dine og har jeg tilbudt en sofa å kræsje på, prøve å avverge dem i å gjøre noe veldig dumt, eller rett og slett bare snakke om hva som helst. Det er veldig spesielt å se hvordan folk som alltid må fremtre som "tøffe gangstere" plutselig føler seg komfortable til senke guarden og gjerne få et utløp for både sinne, tårer, frustrasjon eller skam. Selv om det kanskje ikke kommer som et sjokk er det å ha blitt seksuelt misbrukt som barn en gjenganger her, så mørketallene er nok langt større enn de fleste tror. Du blir jo såklart ganske preget over tid av å ha folk på besøk, du merker kan skli over mellom moduser der de smiler og ler, til å være reelt suicidale, men den takknemligheten du får etterhvert som klarer å tenke løsninger. Det er ihvertfall 2 personer som oppriktig mener at det er takket være meg at de fortsatt lever. Jeg prøver ikke å fremstille det som om jeg er Mor Theresa, og har gjort mer enn nok av ting i livet jeg både angrer på og skammer meg over. Men akkurat i pandemitiden, der jeg var uten jobb, studier og egentlig noe å fylle dagene med, så det å bare drikke øl i godt lag, lage litt musikk osv eller bare ha idiotiske samtaler var jo en måte å få tiden til å gå på, men skal ikke stikke under en stol at uten kontinuerlig tilgang til amfetamin, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut så lenge :P