Synderen (og caperno og andre):

Jeg føler egentlig jeg har svart på det meste her allerede, først og fremst i mine – velmente – forsøk på å kontekstualisere og uttyde problemstillingene på en litt annen måte enn den typiske i den tabloide sfæren (derimot blir jo, for eksempels skyld, i akademia begreper som "terrorisme" selvsagt diskutert, også dets anvendelighet eller nytte overhodet). Og, dessuten, jeg har ikke vært like konsekvent/manisk med å kildebelegge mine forskjellige påstander i denne tråden, men hvis man kommer med direkte motpåstander, kan det jo være fint å bidra med en link eller to.

Jeg har et visst ry som en lett kontroversiell figur her inne (fordi jeg skriver "pretensiøst", mener rare ting og var ufordragelig på vif-forumet for snart et tiår siden), men det siste jeg vil er å bidra til å herde en unyansert israelapologisme blant mine menings"motstandere" bare av polemiske årsaker. Så det er mulig at jeg gir meg her.

Dog et par siste ting:

Det ene er den mye omtalte "retten til å forsvare seg" – altså Israels, ikke palestinernes mot sin okkupant (som er fastslått i folkeretten, og eksplisitt inkluderer bruken av militære midler (men naturligvis ikke krigsforbrytelser)). "Rett til å forsvare seg" er en rett (mao. den er juridisk definert) som gjelder internasjonale landegrenser og krenkelsen av disse, men Israel/Palestina (Gaza, Vestbredden) har ingen reelle grenser (Israel vil ikke vedkjenne seg noen (våpenhvilegrensene fra før 1967) fordi de vil kunne etablere bosetninger hvor de vil). En mur man selv har bygget for å holde store deler av befolkningen inne i en stor leir på eget territorium teller naturligvis ikke. Israel har selvfølgelig rett til å gjenopprette orden og ta skarpe grep for å sikre tryggheten til sine borgere hvis noen har brutt ut av denne leiren og begynt å skyte på folk. Det innebærer imidlertid, da ingen israelsk nasjonal grense er blitt krenket, ikke mer enn å uskadeliggjøre angriperne, ikke å bombe Gaza som om det var en fiendtlig territoriell aktør. Dette er faktisk et viktig poeng, og en sentral nyansering som drukner i skuddlarmen og (samt belyser) den offentlige politiske sfærens behov for raske retoriske posisjoneringer.

Og for det andre: Å skrive en historisk katalog over våpenhvilebrudd mellom Hamas og Israel er naturligvis både vanskelig og kontroversielt, og det er både (selvfølgelig) sterke politiske/pr-motiver til og også på en måte minst energikrevende å ende spekulasjonen med bildet av Hamas’ evinnelige hjemmelagde raketter. Sannheten er en ganske annen og det er omfattende eksempler, omfattende dokumentert, på hvordan Israel betydelig, taktisk og hyppig er den som bryter en pågående våpenhvile, og også gjort oppregninger, tidsbegrensede naturligvis, som viser at Israel bryter dem hyppigere enn Hamas uavhengig av størrelsesorden (størrelsesorden er det jo ikke noen tvil om). (Disse to er brakt av propalestinske sider, men det diskvalifiserer dem selvfølgelig ikke a priori, og noe motiv må man vel ha til å telle, I guess).

Det kunne virke bisart ved første øyekast, da en okkupant kunne tenkes å ha flere grunner til å ønske en kald status quo enn en okkupert, men er det egentlig ikke. Palestinerne er for staten Israel et problem i seg selv, som krever en endelig løsning. Jf. for eksempel de – i israelske og enkelte amerikanske aviser, i det minste – hyppige og omfattende diskusjonene om jødiske og arabiske fødselsrater, strategiske territorielle manøvere og andre tiltak som skal sikre en majoritet av jøder i staten (som nettopp er, og skal være, en jødisk stat ifølge offisiell sionistisk ideologi og landets lovverk), og hvordan dette – really: at folk får barn – behandles som et eksistensielt spørsmål. Den har man skritt for skritt, dog selvfølgelig som alltid til dels skyvende mange av problemene foran seg, beveget seg mot siden statens opprettelse, begynnende med det araberne kaller Nakba (samme betydning som Shoa).

Mentaliteten som ligger bak dette vil det føre for langt og blir for komplisert å begynne å gå inn på akkurat her og nå (for min del i det minste, irrelevant er det jo ikke), men den er ikke kun realpolitisk.

Arnon Soffer, en av strategene bak den ensidige tilbaketrekningen fra Gaza i 2006, uttalte i 2003:

“When 2.5 million people live in a closed-off Gaza, it’s going to be a human catastrophe. Those people will become even bigger animals than they are today … The pressure at the border will be awful. It’s going to be a terrible war. So, if we want to remain alive, we will have to kill and kill and kill. All day, every day … the only thing that concerns me is how to ensure the boys and men who are going to have to do the killing will be able to return home to their families and be normal human beings.”

Som sagt er dette ordene til en av strategene nettopp bak tilbaketrekningen og avstengningen av Gaza noen år senere. Og dit, som han for så vidt korrekt spådde, er Israel, palestinerne, og vi, nå kommet, til kill and kill and kill-fasen.

Men så er det summa summarum: Argumenter og eksempler (og, implisitt i diskursformen, tunghørthet) på begge sider om hvilken side som er "verst" og har begått de "verste" atrositetene og har de "verste" intensjonene og også "beste" unnskyldningene (som jeg da selv har tatt del i), peker ikke i seg selv på veien frem til en løsning på denne situasjonen, ikke minst fordi et eventuelt svar alltid innebærer å sette en strek et sted og ignorere den historiske konteksten derfra, og hele affæren nå har endt i en polarisering som er ekstrem, kanskje den mest ekstreme i moderne tid (jf. hvordan begge sider beskylder hverandre for holocaust (!), og jøder over dette spørsmålet av andre jøder (på lederplass i de største jødiske aviser) oppfordres til å ekskommunikeres (!).

Løsningen må ligge i å komme til en forståelse av hverandre gjennom en dyp samtale om det de begge synes er aller vanskeligst å snakke om, sine store kollektive traumer.

Men det ville jo ha vært et av verdenshistoriens mest renhjertede øyeblikk, og her, som alltid, er det vel nok av "reale" interesser til å forpurre noen slik tilnærming. Men kan man jo håpe på det, eventuelt at andre "reale" interesser, i en skiftende verden, fører til steg på steg av små innrømmelser og en forbedret livssituasjon for alle involverte. En våpenhvile må dog virkelig iverksettes nå (for helvete), om så i kraft av seriøst internasjonalt press (handlinger, ikke ord). Det kunne vesten for min del gjerne ha fått "skylden" for.

Men av hvilken størrelsesorden det som foregår nå er, skal ikke undervurderes. For å få et lite gløtt på det, kan jeg – med ingen polemiske undermotiver, så glem de der hjernelamme «talkingpointsene» (ikke internalisert noen selv da? sikker?) og andre subencephale refleksbuer – anbefale de lynende intelligente innsiktene tidligere statsminister i Frankrike Dominique De Villepin uttrykte i et radiointervju med kanalen RMC den 28. oktober (en oversettelse til engelsk her).

La oss prøve å være venner. Kanskje noen av dem her inne med en dypfølt følelse av støtte og sympati for Israel som politisk størrelse, som stat, kan fortelle litt om det? Gjerne litt mer enn at Hamas angriper dem (det vet vi jo), og gjerne om hvordan det fra starten, i deres øyne, kunne tenkes å være et flott og fungerende prosjekt.