Fjernet meg selv fra et rusmiljø.

Jeg visste det ville medføre ensomhet og mye hard jobbing. Men hadde jeg vist det skulle ta så lang tid så mange år.. så vet jeg ikke om jeg hadde orket. Og fremdeles føles det ikke noe bra. Det er så ensomt.
Merker også det er veldig mye vanskeligere å få hjelp i psykiatri nå enn for 10 år siden. Det er så vanskelig å ta steget, tørre be om hjelp el bistand og tiltak. Så gjør man det å sliter seg ut i prosessen og opplever at ingenting skjer annet en at man får avslag. Får beskjed av andre at jeg må mase og purre. Men det kostet alt av krefter bare å våge prøve den ene gangen.
Et hvert forsøk på menneskelig kontakt går dårlig for meg nå. Jeg savner det å ha noen der. En venn og bare noen jeg kan stole på. Og omvendt ikke minst,jeg savner å bety noe for noen. Problemet er at jeg fikser dårlig å ha kontakt med rusa folk, samtidig som jeg sliter med å fungere med «vanlige folk»
Så mitt spørsmål blir vel.. jeg vet mange har klart å få seg et bra liv og kommet seg ut av dette. Men hvor finner jeg de? Det er de jeg hadde trengt å få snakke med. De få personene jeg vet om selv er ikke snakkesalige sikkert fordi de er redd for å bli trigget. De er veldig ferdige med å ruse seg og vil ikke vite av det livet mer og enda mindre snakke om det. De har fått seg samboer å barn og hele pakka så jeg forstår jo på en måte det. Jeg står på en måte mellom de to livene nå og er rådvill.
Jeg vil jo dit jeg å men jeg føler jeg er i ferd med å gi opp det med å få seg et liv. Har nå begynt å tenke mer på rus. At det frister..Og det gjør meg deppa for jeg har vært flink så lenge. Jeg har klart meg lenge uten, men det koster. Men jeg bare vet ikke om alt dette drittet er verdt det i det lange løp. Hva gjør man?