Egypt var den første arabiske staten som normaliserte sitt forhold til Israel, og de har (i motsetning til de fleste av Israels naboland) hatt et tilnærmet funksjonelt samarbeid i over 40 år.
Fra et egyptisk perspektiv anses nok Gaza som en problematisk nabo, og sikkerhetsmyndighetene i Egypt har flere ganger uttrykt bekymring for at en flyktningestrøm derfra vil føre til at de må håndtere mengder av islamister som blander seg med sivile flyktninger. Dette vil igjen kunne skape utfordringer som Egypt ikke ser seg tjent med i det hele tatt, da de ønsker å distansere seg fra anti-Israel-bølgen som etterkrigstiden var preget av.

Det er for så vidt verdt å merke seg at palestinernes naboland i liten grad er interessert i å ha flere palestinere innenfor sine egne grenser, dels fordi de politisk sett kan tjene på at konflikten opprettholdes, og dels fordi palestinere ofte forbindes med evigvarende flyktningeleirer og økende terrorvirksomhet, noe verken Egypt eller andre land i Midtøsten ønsker å ha på sitt territorium.
Sjelden har uttrykket: mellom barken og veden vært mer treffende enn i palestinernes tilfelle.