Du kan jo benytte anledningen til å se klassikerne, som er gode. De kommer grunnleggende i to omganger, fra filmstudioene Universal og Hammer. For å nevne noen ytterst få, kan hende ikke representativt, men som jeg husker jeg likte:

Universal:

Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1931)
Dracula (1931)
Frankenstein (1931)
The Invisible Man (1933)

Hammer:

The Curse of Frankenstein (1957)
Dracula (1958)
House of Usher (1960)
Kiss of the Vampire (1963)
Nightmare (1964)
The Vampire Lovers (1970)
Countess Dracula (1971)

Er man mer til 70/80-tallet, kan disse anbefales:

It’s Alive! (1974) og God Told Me To (1976) av den uforlignelige Larry Cohen
The Texas Chain Saw Massacre (1974) (vi er kjøtt)
Exorcist II (1977) (en flott film med dybde, motsatt den ganske fjollete eneren)
The Last Wave (1977)
The Shout (1978)
Wolfen (1981)
The Keep (1983)
The Hunger (1983)
Candyman (1992)

Eller såkalt “body horror”? Da er Cronenberg uunnværlig:

Shivers (1975)
Rabid (1977)
The Brood (1979)
Videodrome (1983)

Av nyere/kontemporære, kan nevnes Pulse (2006), som kanskje er det mørkeste jeg har sett - det er, dessuten, postulerer filmen, gjennom internettet dette mørket kommer.

"I have seen two people kill themselves. My psych professor stepped out in front of a moving bus. All in the last week. Have you walked around campus lately? Every classroom is half-empty and no one is talking about it."

Triangle fra 2009 er også ganske god.

Pulse er visstnok en adaptering av en japansk en, som jeg ikke har sett. Av japanske ville det imidlertid være synd ikke å nevne

Kwaidan (1964) (sørg for å finne den uforkortede, den trimmede er et grovt overgrep mot alt som heter rytme)
Onibaba (1964)

Herzog, som ble nevnt ovenfor, er ikke verst, men er det horror? “Art horror”? Isabelle Adjani, som spiller i Nosferatu overfor en tilsvarende udynamisk, myggaktig Dracula, virker nærmest anemisk i denne - som kanskje har noe for seg (i det minste er åpningen fin), men trekker litt fra vampyrsjangeren. Det gjør hun imidlertid ikke i den glimrende

Possession (1981), som er intens, idet den grå hverdagsbanaliteten går i tusen knas i malstrømmen av den overnaturlige elskerens manifestasjon i kjøtt og blod.

Det er en eldre film av samme navn - Nosferatu - fra 1922, som Herzogs er en remake av. Der kan det “anemiske” heldigvis heller beskrives som effektivt drømmeaktig. Men nå har vi endt opp i stumfilmæraen, og minner raskt i den forbindelse på The Cabinet of Dr. Caligari for dem som liker den slags før vi går i seng.