Man behandler ikke folk fordi kroppen deres skal stemme eller ikke stemme med den vedtatte virkeligheten, man behandler dem for at de skal få det bedre. Man gir for eksempel ikke folk fotprotese for at de skal få lov til å innbille seg at de er en normal person med to føtter, man gjør det fordi de har det litt greiere i livet hvis de kan gå. Det er faktisk det medisinsk behandling koker ned til: hvordan kan denne personen som nå har det vondt og vanskelig, få det bedre? Kjønnsoperasjon er en vanvittig inngripende behandling, på en ung og sårbar pasientgruppe. Vi kan (og bør!) diskutere om og når det er riktig. Men ikke ut fra hva som er "sykt" i forhold til definisjonen av begrepet kjønn.

Jeg har bare aldri opplevd at noen påstår det, altså i biologisk betydning. Jeg vet det finnes noen som betviler at biologisk kjønn eksisterer, men det virker såpass marginalt at det blir nesten tullete å diskutere. Men for all del, hvis du påstår det gjelder en substansiell del av dine klienter så kan jeg ikke nekte for at det er tilfelle. Jeg antar de ikke kaller seg transpersoner eller kjønnsinkongruente? De stiller seg bare uforstående til at noen kan mene at opplevelsen deres ikke samsvarer med biologien? Vil de da ikke ha kjønnsoperasjon heller, siden de mener kroppen deres ER det de føler den er? Vet ikke helt hvordan jeg skulle respondert på det.

Hadde jeg eid ordboken så hadde jeg derimot prøvd å oppdatere den til å inkludere de vanligste forståelsene av hvert ord slik de brukes i samfunnet, siden det er hele poenget med en ordbok. Det er i bunn og grunn en deskriptiv sjanger, ikke et ideologisk manifest

Enig i at kromosomfeil er irrelevant i denne sammenhengen, skjønner ikke poenget med å bruke det som transalibi.

Men det er jo ikke helt sant, da. Vi har til alle tider brukt begreper som kjønn, mann, kvinne, maskulint, feminint etc om helt andre ting enn biologi. Til og med i noe så usexy som grammatikk bruker vi det! Når det gjelder mennesker, så vil jeg påstå at minst halvparten av bruken av kjønnede ord tradisjonelt har handlet om psykologi og ikke biologi, enten vi snakker om yrker, lønn, klesplagg, leker, adferdstendenser, interesser, rolleforventninger etc. Man har kanskje antatt at det er et 1:1-forhold mellom alt dette og hva som henger eller ikke henger mellom beina på de involverte, men det er jo ikke tissen eller kromosomene man har snakket om når man laget kolleksjoner av herre- og damemote eller diskutert likestilling på arbeidsplassen. Det er de psykologiske, sosiale og kulturelle sidene ved kjlnnsbegrepet. Ordet kjønn har altså både biologiske, psykologiske og kulturelle/sosiale aspekter, og det har det alltid hatt. Det nye er at vi i det hele tatt diskuterer hvordan disse aspektene forholder seg til hverandre, og voila! så dukker det opp et behov for å differensiere mellom dem. Sånn utvikler språk deg. På engelsk har de jo hatt sex og gender lenge, og det har aldri betydd det samme selv om man har antatt at det korrelerer.

Jeg deler bekymringen for denne ideologiseringen. Jeg tar til orde for at folk skal ha frihet til å definere sin egen identitet uten å bli påtrykket hverken nye eller gamle konvensjoner. Det må være trygt for unge mennesker å eksperimentere med identitet og prøve ut forskjellige uttrykk. De skal tas på alvor og bli anerkjent som autoriteter på hvem de selv er, ikke møtes med nedlatende hoderisting og belærende leksjoner fra folk som vokste opp i en helt annen sosial virkelighet. Men de skal heller ikke spikres til masta når de prøver ut noe nytt, og brukes som gallionsfigurer for folk som jobber for kulturell endring.