Flotte bilder; og på et vis litt ekle, uten at det er et minus.

En psykedelisk tripp er for mange det rene zohar, glans eller skinn, en herlig livlighet i det visuelle man forhekses og fortrylles av - hvem kjenner ikke denne uimotståelige skjønnheten og varmen, når verden man er ute i og en del av er ren og dyp og riktig, som man kan oppleve uten inntak av psykedelika også. Og så er det naturligvis det fraktale, uendelig ekspanderende geometriske spillet, det primære visuelle korteks som løper løpsk.

Og så er det igjen noe annet. Bak denne prakten anes andre dynamikker, en avgrunn, noe som kravler og velter igjennom, tunge og store og fremmede.

Mer Lovecraft enn McKenna. Skiftevis redselsvekkende formløst, skiftevis imposant som en bauta - jeg synes jeg ser dette i bildene dine, og jeg synes antydningen til personifisering i den forbindelse er subtil og effektiv, som furuene i front, og den levende muren av grantrær, og for øvrig den uhyrlige skogbunnen som våkner til mørkt liv med det svinnende dagslyset.

Man trenger ikke å være en erfaren psykedelisk psykonaut for å ane og erfare noen av disse tingene (som jeg ikke er), de finnes også i kunst og litteratur, og det synes jeg bildene dine er et eksempel på.

Jeg ser du har et van Gogh-bilde, et veldig fint et også, som profilbilde. Kjenner du bildene til Charles Burchfield?