Må visst korrigere meg selv her, jeg svarte på at det dessverre kun er fåtallet som angrer. Viktig at dette ikke misforståes.

Jeg har selv vokst opp med en angrende mor å fått høre dette gjennom hele oppveksten at jeg aldri skulle vært født. Ingen barn skal oppleve sånt eller kunne settes i en sånn tvil. Det var min skyld at hun måtte legges inn på psykiatrisk og at hun steriliserte seg var naturligvis også min skyld. I dag vet jeg at det ikke var min skyld men det tok lang tid.

I voksen alder etter å ha truffet et antall "gale kvinnfolk" er det også mitt inntrykk at de kvinnsa som sliter desidert mest psykisk og emosjonelt er de som har sviktet egne barn. Dette gjelder merkelig nok eller kanskje ikke så merkelig uavhengig av om de har erkjent det selv eller ikke da dette er noe de merker underbevisst gjennom morsinstinktet.