Dette ble ett litt langt innlegg, men så skal det sies:

De aller fleste og ungdom i dag er mer opplyst og har lettere tilgang på informasjon enn før. Det betyr også at veldig veldig mange vet at den 10.000kr veska, jakka eller buksa med det eller det merket på koster akkurat det samme som den til 100, 500 eller 1000kr fra andre butikker uten merket og samtidig kostet under 10kr å lage fra en sweatshop i ett land i andre deler av verden.
At du har fått ett klesplagg av ett familiemedlem eller en venn som har brukt den 0-100 ganger spiller ingen rolle.
Ingen som vet du arver/får noe eller finner ut av det fra klærne du har på deg uansett.

Av alle tingene jeg har blitt mobbet for iløpet av de første 10 årene på skolen, så er det helt klart en del av det du nevner jeg ble ertet for, det skal jeg innrømme.
Men av alle tingene er de også de jeg brydde meg aller minst eller ingenting om og som ikke gjorde noe annet enn å gi noen en kortvarig latter på min bekosting.
Det gjorde meg ingenting å bli mobbet for de tingene og jeg hadde gladelig tatt det hver eneste dag resten av livet mitt enn 3 år med nestentortur på ungdomsskolen.

Herregud, ble jo mobbet i 7 klasse for å ikke ha/bruke bjørn borg boxere... Hvem bryr seg? Absolutt ingen gjorde annet enn mobberne.
Her snakker vi om ett klesplagg ingen engang ser.

Mobbing helt urelatert til tingene du nevner, hvor folk dynker deg i dass etter å gjøre i fra seg, låser deg timesvis inni containere, bruker vold mot deg for moroskyld, tvinger deg til ting og de-humaniserer livet ditt til å minne smått om hvordan Ramsay behandlet Theon Greyjoy etter han ble Reek i GoT, bruker deg til jackass stunts og har ødelagt din egen familie.
DET er mobbingen som sitter igjen. DET er mobbing som gjør ting problematisk.
Ikke at jeg var fattig, ikke at jeg ikke hadde merkeklær eller fordi jeg hadde arvet klær eller hadde skilte foreldre hvor den ene var fraværende.
Ikke fordi mobilen min ikke kunne avspille mp3 det året eller hadde flappy bird det året, at jeg brukte walkman istedenfor mp3spiller eller fordi jeg ikke hadde pc.


Jeg var en av de som hadde fattig aleneforelder uten utdanning og som levde fra barnebidrag til barnebidrag.
Med gjeld som fortsatt er langt ifra nedbetalt og vikarjobber her og der en sjelden gang.
Det var ingen andre stønader og ytelser inne i bildet for det visste hen ikke om, vi var også 2 barn.
Jeg var en av de som alltid arvet klær, men ingen brydde seg om det. De som visste det tenkte jo ikke over det engang.
Gadd aldri kjøpe merkeklær, hadde fungerende og gode klær fra før og sparte heller opp penger til opplevelser og ting som ga meg mer glede enn å skryte av gucci sokkene mine eller pysjbuksa mi fra moods of norway.

Oppveksten til meg og mitt søsken var ustabilt som bare faen og ganske sikker på at den var verre enn TS ville gitt sitt potensielle barn.
Her snakker vi alt fra mye flytting og bytting av skoler og mangfoldige steforeldre til alkoholisme, festing og narkotikabruk på kveldstid i ukedagene, dagsfylla i ferier og innblanding i flere forskjellige MC klubber.
Men vet du hva? Vi alle klarte oss fint til tross for en ustabil barndom også.
Hen har livet på stell og 2 barn, livet smiler og alt går på skinner.
Jeg var ikke like heldig, men det er som nevnt over mer relatert til en helt annen type mobbing og det å ha vært kasteball i navsystemet i alt for lang tid.