Fra personlig erfaring er både sopp og LSD mer intenst enn 2CB. 2CB kan til tider gjøre meg sliten i hodet, men det er heller av de visuelle inntrykkene og ikke av tankekjør.

Jeg opplever at på sopp at jeg smuldrer opp i musikken eller omgivelsene mine, noe som i løpet av trippen vil variere til å være utrolig fantastisk i øyeblikket, til å være utrolig overveldende å føle at man er ene og alene om å oppfatte. Ender oftest opp selv med å få en stor emosjonell load rundt hvor sykt dypt noe spesifikt kan nytes, å så kjenner jeg en eksistensiell byrde om å føle at det jeg selv nyter i dette øyeblikket, faktisk fortjener å bli oppdaget og nyter av flere. Merkelige greier.

Når det gjelder LSD, opplever jeg at min eksistens kulminerer og eskalerer i all evighet til en stor åpenbaring i vente. Hvis jeg hører på musikk, føles det ut som at hele sjelen min bøyes og tøyes i takt med musikken (kan representeres som f.eks lydspektrogram eller "sporet" pekeren i platesporet etterlater)

Når jeg mister kontakt med virkeligheten på sopp, er det som regel et midlertidig øyeblikk i refleksjon hvor jeg stiller meg selv i tvil til hvorvidt man faktisk kan definere konsept av hvilken som helst form, uten at jeg nødvendigvis frykter dette så mye, da det er lett å huske at jeg har spist sopp.

Når jeg mister kontakt med virkeligheten på LSD, tar frykten meg mye lettere. Enten fordi jeg i mye mindre grad klarer å tenke i fullstendige konsepter eller ord, noe som gjør at jeg ikke klarer å påminne meg selv at jeg faktisk tripper på et hallusinogen, eller fordi at LSD generelt har en mye lengre onset og varighet, noe som gjør at jeg som oftest har mistet kontroll på tiden. Så får jeg plutselig panikk over at hjernen plutselig er for evig og alltid innefengslet i en schizofren verden. Når en trip på LSD er ferdig, føler jeg meg som en monk som har vandret i 40 år, som omsider får lov til å legge seg i sengen sin. Det er en utrolig følelse, og dagen(e) derpå er jeg et oppfrisket menneske. Litt som at man kan få den gode form av gangsperre etter trening, føler jeg en kognitiv gangsperr, men istedenfor smerte så er det spiritualistisk tilfredsstillelse.


Når det gjelder læring som du nevner, så har jeg fått mye av å konfrontere vonde minner eller ting som plager meg. Ting som du hater/fornekter/virkelig ikke vil tenke på, de tingene som du vet innerst inne har forfulgt å plager deg i lenge tid. For min del så var det en diagnose jeg hadde eller ikke hadde.

Jeg bruker musikk, dikt osv., som jeg kommer ovenfor,.og så opplever jeg dem på nytt når jeg tripper. Jeg ender opp med å føle meg "lest som ei bok", og føler at universet snakker til meg, når dikt skrevet for over 100 år siden forteller meg ting om meg selv som ingen andre enn meg selv burde ha klart å oppdage, men likevel klarte noen hundre år før meg å gi meg svar på noe som har plaget meg.

Jeg tror den beste og største kraften f.eks LSD har, er at de kognitive løgnene som man selv ikke er klar over at man er bundet i, plutselig brytes opp, uavhengig om man vil det eller ei. Men det avhenger helt av om det skinnes lys mot dem eller ikke.