6 mnd med dårlig søvn, dårlig økonomi og dårlig skjult skam for å falle på utsiden av samfunnet.Igjen.
Ett halvt år.

Legger mobilen fra meg på nattbordet. Som vanlig er det lite nytt å lese der. Det blågule lyset gir vel en følelse av trygghet. Ikke vet jeg.
Tvinger meg opp av sengen, ut på badet for å pusse tenner, ta en dusj, tviholde på rutinene. Vitsen vet jeg ikke,
men vanen sitter dypt. Kanskje det er den siste resten jeg har i meg av ett arbeidsliv.

På kjøkkenet piper kaffetrakteren sin irriterende men motiverende pipelyd.
Kaffen er klar.
Jeg skyller den varme kaffen ned med en banan, men kjenner ikke at jeg er sulten. Det er vel vanen igjen.
Bananskallet slipper jeg i søpla, og noe i underbevisstheten min registrerer rester av gårsdagen liggende på toppen av den overfylte
søppelposen.
Tomme pilleesker. Piller til å våkne, piller til å leve, piller til å sove.
Åpner skapet over kjøkkenbenken, det til venstre borte med kaffefiltrene, over roteskuffen der jeg alltid finner batterier til fjernkontrollen når den begynner å svikte.

Mer pilleesker. Piller til å våkne, piller til å leve, piller til å sove. Gårsdagens, dagen og morgendagens eksistens.
I et blandet øyeblikk av noe som må være klarhet og frustrasjon, samler jeg sammen de siste eskene fra skapet og legger
dem på toppen av søpla, oppå bananskallet som nå er blitt ett gulbrunt skille mellom i går og i dag.
Søppelposen knyter jeg og sitter i gangen.

Til å bo på tretti kvadrat i en tettstablet blokk, omringet av blokker på blokker og mennesker på mennesker, minner fuglekvitteret fra
det åpne soveromsvinduet brått på at jeg bor overraskende nært naturen.
Tar på meg sko og t-skjorta fra i går, den er ren nok. Døren til kåken smeller hardt igjen bak meg, og jeg tenker kjapt at jeg håper jeg har
husket nøklene.
Kaster søppelposa i sjakten ved trappen. Ute av syne, ute av sinn.
Slipper meg selv småkjapt ned trappen mot utgangsdøra, nå begynner kaffen å gjøre jobben sin.
Småjogger mot skogen til venstre for blokkene, der fuglekvitteret kommer fra.
Mobilen ligger fortsatt på nattbordet.

Jeg er en Legomann, i ett legoland.