Å si Dark Side of the Moon (1973) av Pink Floyd hadde vært klisjé. Sier heller derfor oppfølgeren til "verdens beste album" i stedet. Wish You Were Here (1975).

Pink Floyd solgte så mye av DSOTM at produsentene gnei seg i hendene og ønsket mer. Helst så mye ny musikk på kort tid, som mulig. Masseproduksjon. Floyd var selvsagt veldig mett av turné-livet og mas, etter verdens største album, og da valgte de (Roger Waters) heller å skrive om for en jævla nedtur det er, å vite at man har nådd toppen (Welcome to the Machine). De lagde også en sang om disse masete, gjerrige, pengekåte produsentene (Have a Cigar).

Ellers handler albumet mye om savnet av Syd Barrett (tidligere frontmann og grunnlegger), som var litt for glad i LSD, og hadde tippa over noen år før. Det er et ganske kjent bilde av han, der han besøker de i studio faktisk, i det de spiller inn sangen som nettopp handler eksakt om han (Shine on you Crazy Diamond). Ellers har du jo den velkjente standarden for ballader (Wish you were Here), som også handler om denne mannen.

Ellers er Animals (1977) og Meddle (1971) meget nevneverdig og undervurdert. The Wall kan ikke måle seg, i noen omstendigheter.