Alle argumentere her har jo teorien selv som premiss. Det blir bare sirkelargumentasjon.

At Xasma ikke tror på dette trenger ikke bety at han ikke har nok kunnskap om og forståelse for teorien. Det kan tvert imot bety at han har for mye kunnskap om psykologi og om metodekritikk til at han går på det.

Det trenger heller ikke bety at han har en personlighetstype som gjør at han ikke skjønner hvor bra teorien er. Kanskje personligheten hans tvert imot gjør at han har den vitenskapelige og logiske tilnærmingen som skal til for å se at den ikke holder vann.

Det er også en rar antagelse at han ikke er interessert i å lære mange nye ting, og at han er skeptisk til at mennesker skal samarbeide og forstå hverandre. Kanskje han bare ikke mener dette er måten å oppnå det på? Er det slik at alle som ikke sverger til denne teorien er motstander av lærdom og forståelse?

Kort sagt: Hvis alle argumentene som forsvarer teorien har som premiss at teorien stemmer, ja da har man vel egentlig laget en slags religion.

Man kan vurdere en teori uten å fordype seg i den fra "innsiden". For å bruke eksemplet med astrologi, så kan man si at det ikke holder mål vitenskaplig uten å faktisk sette seg inn i hva som kjennetegner de ulike stjernetegnene. (Uten å sammenlikne astrologi med dette, det er åpenbart litt mer faglighet å spore her. Men poenget over gjelder).

I åpningsinnlegget spør du om personligheter kan deles i kategorier. Dette er det forsket på og det vitenskapelige svaret er: Nei, i den grad det i det hele tatt er mulig å kartlegge personlighet så er trekkteorier bedre egnet enn typeteorier.

Det er morsomt med slike tester, og det kan sikkert få igang noen refleksjoner. Men det er fullt mulig å være skeptisk til holdbarheten uten at det bunner i manglende kunnskap, innsikt og forståelse. Snarere tvert imot, vil jeg si.