Ja i en ideal verden er jeg helt enig. Å spionere på den man elsker er lavmål og en krysser unektelig en grense. Samtidig så er det skrekkelig vondt å gå rundt med en misstanke om at den man elsker driver et dobbelspill og farer meg løgn og utroskap. I det lengste forsøker man å rasjonalisere og å bortforklare - for det må jo og er helt sikkert legitime grunner til endring i oppførsel og stadige løgner?

Jeg kan kun svare for min egen del. Jeg satt opp keyloggeren til å trigge på spesifikke ord, og dersom disse ordene ble skrevet så startet loggingen. Jeg hadde store mengder loggfiler men leste ikke alt side opp og side ned. Jeg leste det jeg trengte for å få avkreftet eller bekreftet utroskap.

Det er litt rart egentlig hvordan den som snoker blir den store stygge ulven. Spesielt om en ser det i konteksten rundt utroskap og løgner.

Jeg forsøkte å styre samtaler inn på evt. problemer i forholdet, jeg forsøkte gjentatte ganger å gi henne sjansen til å være ærlig. Ble møtt med dårlige bortforklaringer, løgner som jeg skjønte var løgner og jeg følte til sist at jeg måtte ha et svar. Et svar hun ikke var villig til å gi meg.

Hvor langt hadde ting gått om jeg ikke hadde spionert? Ville vi rukket å stifte felles gjeld? Kanskje fått barn sammen? Sannheten ville nok kommet opp og frem før eller siden, og for meg var det bedre og mer ukomplisert at sannheten kom frem grunnet spionasje på gitte tidspunkt før vi rakk å bli en familie.

Brudd er alltid kjipt og leit. Men når det først blir et brudd så er det nå bedre å føle berettiget harme og å være sint og forbannet enn å kun kjenne på sviket og alle løgnene. Og uten spionasje er jeg stygt redd for at jeg ville havnet virkelig langt ned i det mørkeste hull pga bruddet. For jeg ville alltid tenkt på at kanskje hun var ærlig, kanskje jeg var paranoid. Kanskje kunne vi hatt et bra samliv. Nå trengte jeg ikke tenke slik i det hele tatt. Good riddance ble mer det jeg følte.