Nei, det er ikke helt det jeg sier. Det er mulig jeg misforsto deg. Poenget mitt var, som murloc sier, at hva som skjer på seksualdriftsfronten etter at muligheten for avkom ikke lenger er aktuell, er ikke av evolusjonær interesse. Derfor er det ingenting som sørger for at den forsvinner. Seksualdriftens primærfunksjon er å sikre avkom. De fleste arter har kun avgrensede paringsperioder, og i mange av disse artene holder foreldrene sammen gjennom perioden avkommet vokser opp – og enkelte også livet ut – så vedvarende kontinuerlig seksualdrift er åpenbart ikke en nødvendighet for stabile parforhold. Det er godt mulig at seksualdriften har en sosial funksjon, men man bør samtidig ha i bakhodet at den samme driften gjerne også kan skape ustabilitet gjennom seksuell frustrasjon, utroskap også videre. Det bør også huskes på at det er kun i helt moderne tid at mennesker har funnet opp prevensjonsmidler som muliggjør seksuell omgang i fruktbar alder uten høy risiko for at det resulterer i avkom; fra naturens og evolusjonens perspektiv vil kopulasjon etter man har fått avkom først og fremst gi flere avkom.


Ikke nødvendigvis formeringsfrekvens, men antall avkom og deres evne til å utkonkurrere andre på samme måte. Hos monogame arter er det mindre utpreget seksuell seleksjon, siden når man har funnet en make har man like god tilgang til å formere seg som andre. Likevel er det rom for noe seksuell seleksjon. For mennesker er det et poeng at vi ikke alltid er strengt monogame. Et mer generelt poeng, er at selv for strengt monogame arter er det en utvelgelsesprosess for å finne make, og de med seksuelt attraktive trekk har en tendens til å bli valgt først, mens de mest fruktbare har en tendens til å velge først. Dermed har de seksuelt attraktive individene også en tendens til å få flere avkom. Det er ikke nødvendig, som du sier, at seksuelt attraktive mannfolk må sette barn på horder av kvinnfolk. Men desto større konkurransen er innad i en art, jo større spillerom er det for seksuell seleksjon.

Det var først og fremst dette poenget jeg mente å kommentere. Hvorvidt eventuelle korrelasjoner mellom et seksuelt attraktivt utseende og færre avkom via sosioøkonomisk suksess opphever eventuelle effekter av seksuell seleksjon hos mennesker, er jo en interessant tanke. Men dersom den skal gjøre det, så må den være så kraftig at mennesker hvis utseende klaffer dårlig med normale seksuelle preferanser totalt og globalt sett får minst like mange barn som de menneskene som oppfattes av folk flest som pene og sexy. Det holder ikke at det bare eksisterer en hvilken som helst korrelasjon mellom sexyhet og sosioøkonomisk suksess og færre avkom. Korrelasjonen kan være både for avgrenset og for svak til å ha en slik overstyrende effekt.


For å svare på trådens utgangspunkt også. Det er veldig fort gjort å tenke på evolusjon som en ting med hensikt og mål. Men slik er det ikke. Evolusjon er bare det vi kaller det faktum (og mekanismen gjennom hvilket det skjer) at arter over lang tid forandrer seg gjennom at enkelte trekk gjør det mer eller mindre sannsynlig at man får mange og gode avkom. Eller fra et genetisk perspektiv, og litt mer teknisk: at genvarianter blir mer eller mindre utbredt ettersom hvor gode de er til å utkonkurrere andre gjennom sine fenotypiske effekter.

Så er det en manglende funksjon om man ikke har sexlyst? Det spørs hva man velger å betegne det som. Enkelte føler det sikkert ikke som en mangel i det hele tatt. Kanskje noen tvert imot føler det som en befrielse. Men om vi utelukkende betrakter det fra et evolusjonært perspektiv, så er det åpenbart ikke en god strategi for å spre sine gener mest mulig. Og det er vel det nærmeste vi kommer en meningsfull betydning av påstanden om at man er "svak fra et evolusjonært synspunkt".

Og det er jo ikke sikkert at aseksualitet er genetisk. Kanskje er det en følge av miljøpåvirkninger, som en liten og ellers umerkelig hjerneskade, kjemisk påvirkning i fosterstadiet, sosiale påvirkninger i oppveksten eller liknende. Det vil da være like lite meningsfullt å kalle personen "svak fra et evolusjonært synspunkt" som det er å si det samme om en som har fått ødelagt reproduksjonsorganene i en ulykke. For det er genene som har noe å si for evolusjon. Det er genene som konkurrerer om utbredelse. Vi organismer er bare et middel for det målet; et middel som har kommet til bare fordi utviklingen i den retningen tilfeldigvis har vært relativt effektiv. Og om problemet ikke er relatert til genene, er det heller ikke relatert til evolusjon.

Til det siste: Er menneskets intelligens høy nok til at vi personlig kan frasi oss seksualdriften? Vel, via medisinering, ja. Men direkte? Jeg kan ikke se at det skulle være noen sammenheng der. Men vi er derimot intelligente nok til å lage stadig bedre prevensjonsmidler, slik at vi kan beholde og leve ut seksualdriften, men likevel avstå fra å formere oss.