Det var 1953 og i denne verdenen hadde tyskerne, uten at britene visste noe om det, funnet ut av at britene hadde knekket det avanserte kodesystemet. I stede for å kjempe imot hadde tyskland tapt krigen med vilje for å spare ressurser og under jordskorpen til HELE kloden hadde de i skjul bygd et massivt tysk imperium klar til å ta over verden i det krigen var over. Jeg så folk rundt meg falle om døde hele tiden. Alt jeg opplevde var min feil, og det var helt jævlig. All sorg og lidelse i hele verden var på grunn av meg. Jeg VAR selve sorgen. Alt jeg kunne gjøre var å gå håpløst rundt å observere galskapen. Rett ved meg gikk en mor langsomt og sammenkrøket med sin lille sønn gående ved siden av hånd i hånd. Plutselig falt den lille gutten om død, og jeg ventet at moren skulle sørge over sønnen, men i stedet så hun på meg med et håpløst skuffende blikk, for det var MIN feil at sønnen hennes døde. JEG drepte han, og JEG følte også det var jeg som gjorde det. Jeg så uskyldige hjelpeløse mennesker dø rundt meg hele tiden. Det var vanlige soldater som gikk rundt som kunne, og ville gjøre alt for å hjelpe situasjonen, men det var ikke deres oppgave å ordne opp i kaoset, det var min…ALENE. De også kunne bare stirre med håpløse blikk tryglende for at jeg skulle finne en løsning. Jeg skjønte ikke hvor jeg skulle begynne eller med hva i det hele tatt? Det…var…helt…jævlig!

Helvete var hvor enn jeg var. Jeg gikk til en falleferdig gammel kirke med en liten inngjerdet kirkegård. Ikke lenge etter kom en gjeng gående fra baksiden av kirken. De kom gående i formasjon. Foran gikk en biskop etterfulgt av prester, riddere og viktige folk innenfor kirken av de som var igjen i verden. De var rundt 7-10 stykker. Jeg ble bedt om å legge meg på ryggen, så jeg gjorde det.

Jeg så et øyeblikk stuen rundt meg. Dere (sjamanene mine) satt over meg, men selv om jeg så stuen og dere var jeg fortsatt i den andre verdenen/dimensjonen. Det var som om jeg hadde en fysisk kropp i hver av virkelighetene, men at mitt ikke-fysiske jeg hoppet frem og tilbake mellom de. Jeg klarte ikke skille mellom hva som var ”ekte”. Selv om jeg så sjamanene, og rommet jeg var i, så var det en del av den andre verdenens dimensjon. Jeg visste at det var dem, men for meg var de karakterer fra den andre dimensjon. Det var som om bevissthet og underbevissthet hadde byttet plass. Min vanlige bevissthet for meg var nå det som føltes ut som underbevisst intuisjon. De begynte med å prøve å roe meg ned. For meg var sjamanen presten som biskopen hadde valgt ut for å veilede meg til å finne ”løsningen”. Vi begynte å fokusere på pustingen min til å begynne med. Med en gang flippet jeg dimensjon tilbake til grusomheten. Jeg lå på kirkegården igjen (jeg opplevde alt uansett åpne/lukkede øyne) og presten holdt oppe en gammel tykk bok over hodet mitt. ”finn ut hva denne boken heter” sa han, mens han hjalp meg med pusteøvelser. Denne boken inneholdt på en umulig måte løsningen til all ulykke jeg hadde forårsaket. Jeg hadde aldri sett boken før, ante ikke hvordan jeg skulle finne ut av hva den het, eller på hvilken måte det ville løse alt å finne ut av det, så jeg begynte å stille spørsmål. Svarene mine ble avvist. Ingen kunne hjelpe meg, jeg var den eneste med muligheten til å finne ut av bokens hemmelighet.

Den andre sjamanen lå ved siden av meg. Jeg så leppene hennes bevege seg. Hun oppmuntret meg til å finne ut av hva boken het. ”finn ut av hva boken heter, nå… du klarer det, bare konsentrer deg”. Når jeg spurte dere hvorfor, så ga de meg uforstående blikk som om dere ikke skjønte hva jeg mente når jeg spurte. Det gjorde meg bare enda mer forvirret, og jeg følte et enormt press. Det var ikke mulig å slippe taket på de forjævlig kraftige følelsene jeg opplevde. Klokken tikket, og jo lengere tid jeg brukte, jo mer forverret situasjonen rundt meg på. Jeg hadde dårlig tid. Jo lengre jeg holdt på, jo lengre fra svaret følte jeg meg. Jeg visste selve svaret var så mye mer enn bare noe svart på hvit svar, men hvordan jeg kunne få tilgang på den informasjonen var å finne en måte, noe som virket håpløst. Etter noe som føltes ut som timer uten noe fremgang måtte jeg ta en pause. Jeg reiste meg opp. Alle fra kirken sto rundt meg, lagde en åpning for meg til å gå ut av og ta meg en tur. ”ikke bli for lenge” sa de. Hvor lenge det var, var opp til meg.

Situasjonen hadde forverret seg. Det var allerede mye mer lidelse enn tidligere beskrevet. Alle verdens ledere var samlet her nå, og skulle diplomatisere maktfordeling og fremtiden til denne fordømte verden. Stalin, Lenin, Hitler… you name it av gærne personer, og deres medgærninger som skulle prøve å bli enige. Spenningen var intens. Rundt meg kjørte tankser, over meg fløy hundretalls av krigsfly. Alle kjempet mot alle for moro skyld som om det skulle ha vært et spill…helt utenkelig galskap totalt mot min livsfilosofi. Resultatet av det verdenslederne kom fram til hvilte på mine skuldre. 3. Verdenskrig var nærmest et faktum. Tiden begynte å renne ut.

Jeg gikk tilbake til kirkegården, der alle så tålmodig sto å ventet på meg. jeg la meg ned og så straks jeg startet med beroligende pusteøvelser tok presten opp boken igjen. Jeg hadde glemt den boken. Nå så jeg bare sjamanene mine og himmelen, ikke noe av verdenen rundt, eller stuen. Ekstreme følelser av angst, skyldfølelse og håpløshet blusset opp. Døden hadde vert en lettelse, men jeg var sta og bestemt for å finne ut av hva det enn måtte finnes ut av. Jeg visste dels at jeg var på iboga, og at det var det som viste meg, men der jeg befant meg virket så ekte at jeg trodde jeg var på ibogaen der også. Jeg spurte om jeg kunne åpne boken. ”nei, du må bare finne ut av hva den heter” Denne boken var så mye mer enn bare en bok. Siden den holdt kraften til å avslutte en hel verden av kaos, kan ikke følelsen av hvor viktig det som skjedde var beskrives med ord. Det var tortur. Jeg vred meg i emosjonell smerte. Jeg ble informert at jeg tidligere for hundrevis av år siden var eier, og eneste person som visste om denne boken. ”i et annet liv mener du?” ”ja i et annet liv”. ”men hvordan kan jeg huske noe fra et tidligere liv!?” ”du må bare konsentrere deg, fokuser… finn ut av hva den heter!” ”MEN JEG VET IKKE HVILKET SPRÅK DEN ER PÅ EN GANG” hylte jeg. Men det hadde ikke noe å si om jeg ikke visste det! jeg måtte bare finne ut av…BOKEN! jeg var helt knust. Jeg svikter menneskeheten. Jeg hadde ikke kjangs til å finne ut av i det hele tatt hvordan jeg skulle finne ut av det. jeg opplevde følelser av slik personer må ha følt det før de har blitt uskyldig halshugget, hengt, begravd levende, torturert, sett familien sin brenne levende, ja alt på en gang multiplisert oppå hverandre og det var helt uutholdelig forjævlig. Den dårlige magefølelsen man får av skyldfølelse, angst eller depresjon glødet så kraftig at det gjorde vondt og jeg kunne SE den røde fargen i magen min! Hver gang jeg spurte om hjelp på noen måte ble spørsmålet avfeid som uforstående eller at jeg ikke måtte tenke på det på den måten. Jeg måtte ikke tenke!

Jeg lå sammenkrøpet ved en gravstein. jeg trengte et nytt avbrekk. Ingen viste tegn til å være desperate eller utålmodige. De stolte på meg. De visste at jeg til enhver tid handlet riktig. En ny høyde som ikke hadde vert der tidligere sto nå som et tynt, noenhundre meter høy fjell mellom noen av de enorme dystre jernklumpene av noen bygninger. Folk dekket alle sidene av det. På toppen var alle verdens ledere fra alle land samlet. De skulle nå bli enige om fremtiden til verden. Hvis dette skar seg nå, betydde det 3. Verdenskrig, og med den ville menneskeheten og kloden følge med i avgrunnen. I midten var det et steinbord. Alle ledere hadde en hammer hver i hånden. Med den kunne de til en hver tid slå den i bordet for å erklære krig. Heftige diskusjoner oppsto. Lange dialoger med utrolig detalj det er vanskelig for meg å tro at hjernen min kunne skape, men som jeg ikke husker. jeg tryglet dem om å roe ned og diskutere saklig, uten at det MÅTTE ende opp i krig, noe de så absolutt uten å nøle var villige til. Jeg ba på mine knær om mer tid, om et forsøk til for å finne ut av bokens hemmelighet. Alle de gale verdenslederne og deres rådgivere snudde seg mot meg, så på meg. ingen sa noe men vi hadde alle en mental kontakt med hverandre. ”vi holder på så lenge du ikke finner ut av ”det”…vi prøver ikke å stoppe deg, men du må bare finne ut av det så kan vi stoppe”. Mer tung diskutering. Det kom opp at USA hadde sveket hele verden ved å gå over på tysk side under 2. Verdenskrig, da tyskland hadde lovet store gaver til når de hadde tatt over verden. Da dett kom opp tok det helt av. Det ble på nippet til fysisk slåsskamp, men i stedet slo Stalin med sin hammer på stenbordet mens alle i enighet i kor ropte ”KRIIG!!!!”

Jeg hylte i avsky i det avgjørelsen ble tatt. Jeg fikk et glimt av meg selv i 3. Person fra den andre dimensjonen der jeg lå på madrassen min, at jeg kastet meg rundt på den i stua før jeg var tilbake igjen. Jeg prøvde desperat å få snakke fornuft i hodet deres. Etter om og men ble jeg gitt en sjanse til for å finne ut av ”det”. Imens satte de i gang full opprustning. Jeg løp til kirken, la meg ned, men jeg fikk en følelse av klausdroforbi da jeg la meg ned igjen, som om jeg begynte å synke ned i jorda. Jeg var i stua igjen. Jeg spurte sjamanene om vi kunne gå ut på kjøkkenet og ta det derfra, siden jeg turte ikke ligge der igjen. Jeg fikk en stol å sitte på og jeg ble spurt om jeg var klar til å begynne. Det var jeg. sjamanen ba meg hele tiden holde blikket mitt festet på han. Om jeg ikke gjorde det, mistet jeg kontakten med denne verden. Jeg var i den andre dimensjonen på alle plan, men visuelt sett så var jeg i en stol på kjøkkenet med sjamanene foran meg. Jeg ble bedt om å puste inn med nesen og ut med munnen. Så straks jeg startet den prosessen holdt Steinar plutselig opp boken igjen. Jeg hadde trodd vi ikke trengte den nå. Faen heller tenkte jeg, den hælvetes boken! alle de ekstreme følelsene kom straks tilbake. Blikket mitt slapp taket på sjamanen, og jeg så meg selv i 3. Person ligge på steinbordet med tusenvis av folk rundt meg for å vitne det avgjørende øyeblikket til klodens historie. ”se på meg!” det var sjamanen som sa det. jeg mistet kontakten med blikket hans et øyeblikk. På sekundet var jeg tilbake i stolen på kjøkkenet. Han holdt boken oppe, og den kvinnelige sjamanen satt ved siden av meg. Hun ba meg om og om igjen om å fokusere på å finne ut av hva boken het, og at jeg måtte konsentrere meg. Hvis blikket mitt begynte å løsne fra sjamanen sitt ville han be meg se på han, og fortsette å finne ut av hva boken het. Jeg følte enormt press. Det var like jævlig som de andre gangene jeg hadde forsøkt.

Etter en lang stund befant jeg meg plutselig på steinbordet igjen. Noe var forandret. Jeg hadde ikke funnet ut av hva boken het, men jeg hadde klart å ”slippe taket” på å finne det ut. Verdenslederne hadde blitt enige, og krig var unngått. USA sto igjen som den verste svikeren. En ting er landssvik av personer, men når en hel verdensmakt sviker en hel verden er det ille. USA skulle stenges, tabugjøres, slettes fra kartet! Folkene gikk hver sin vei. Verden var reddet så nå kunne den igjen bygges opp steg for steg. Jeg følte en følelse av fred og lettelse. Plutselig steg bevisstheten min ut av den andre verdenens fysiske kropp oppover. Først ble menneskene små prikker, deretter føyk jeg gjennom skyene og oppover i atmosfæren. Jeg så etter hvert at jorden ble rund, og kunne se land og hav. Etter hvert som jeg kom høyere, så jeg kysten av USA. Jeg steg etter hvert over landet og så det mest utrolige. Jeg var så høyt oppe at jeg så hele kontinentet, og det sto i flammer! Over HELE USA var det i form av et brennende kristent kors som gikk fra den ene langsiden til den andre, og på kortsidene. Jeg steg høyere med blikket festet på det mektige synet av hele jordkloden med et brennende land på den. Følelsen av å fly slik jeg gjorde var helt utrolig, og spesielt med synet av USA som brant. Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme!

Plutselig var jeg i min egen kropp i min egen dimensjon igjen. Gradvis, men raskt merket jeg hvordan det hele slapp taket. Det er den mest mentalt krevende opplevelsen jeg har vert igjennom i hele mitt liv! Jeg klarte ikke finne ut av hva boken het, men jeg tror ikke det var meningen heller. Det virket som om boken viste til den tingen jeg alltid føler jeg bærer på skuldrene mine hele tiden, som det ikke går an å finne ut av. Jo mer jeg prøver å finne ut av det, jo verre blir det så den eneste utveien er rett og slett bare å ”slippe taket”. Gjennom hele opplevelsen var det en rød tråd i min mentale prosess, og den ytre handlingen jeg opplevde. Jeg ble vel vist kjernen av min indre uro, og der var det kaos! På slutten løste ting seg og som jeg sa ”samfunnet kunne begynne å bygges opp igjen”. Det har vel startet en oppbygningsprosess i meg selv.