Ok, se for dere et menneske som ble født døv, blind, stum, lam fra hodet (hjernen) og ned, uten luktesans, uten smak sans, og dette mennesket ble latt leve. Da mennesket er fult voksen, hvordan vil det mennesket da tenke? Vedkommende er ikke hjernedød, så det blir rom for tenking. Det har aldri følt noe, ingenting. Aldri hørt noe, aldri luktet noe, smakt noe. Kanskje en merkelig tråd, men dette er noe jeg virkelig lurer på.
En vanvittig situasjon. Å latt noen leve slik hele livet hadde vært for jævlig! Uansett en veldig interessant tanke. Eller hadde det vært så jævlig? Vedkommende har aldri opplevd annet en slik det er, og menneskets hjerne vil jo tilpasse seg omstendighetene.
Mennesket bruker sansene vi har til å kunne forstå omgivelsene våre, og da disse sansene er vekk, hva skjer?

Tanker, og idèer?