God dag kjære venner på freak forumet, som dere sikkert ser dette er mitt første innlegg på forumet. Jeg vil ta for meg et tema som kan være delikat for mange og jeg vil allerede unnskylde meg for at norsken ikke er perfekt.

Det jeg har opplevd siden jeg flytta inn til Norge er at på overflaten så er det viktig å akseptere alle mens når man går mer inn i dybden så er tingene veldig annerledes. Jeg skal begynne med en liten historie jeg har opplevd med tanke på arbeidslivet. Jeg har arbeidet som en engelsk lærer i landet mitt, jeg har studert i mange år for å bli lærer, dette er også livshobbyen min. Det gir meg glede å se ungene få en utvikling i sin kunnskap. Jeg har bodd nå i Norge i 3 år, jeg kan kommunisere med norsk, med føler meg bedre med engelsk og morsmålet mitt. Jeg har prøvd i å skaffe med jobb på norske skoler i hele 3 år, dette ble dessverre ikke vellykket. Jeg sendte søknad og CV men ble innkalt kun en gang til et intervju. De andre gangene leste jeg en sak at mennesker med unorsk etternavn blir utfavorisert av nordmenn. Den ene gangen jeg ble innkalt gikk alt bra til jeg nevnte at jeg er en ærlig person med mange kristelige verdier, jeg sa at jeg var jehovas vitne. Jeg tror sterkt på Jehova og hele familien min er veldig troende mennesker. Da sa dem bare at de kontakter meg seinere, trodde at samtalen gikk godt men ble aldri kontaktet. Hvordan kan det være mulig at i et land som moderne Norge, jeg hørte mye om at det er et rikt og moderne land får man plass for slike hendelser? Greit nok det kunn være en tilfeldighet.. Jeg marker også at jeg ble veldig isolert fra mye arbeidsvenner. Etter vært måtte jeg ha ta meg bare en middeltidig jobb som ble kelner på en peppes pizza restaurant. Jeg fortsetter å søke men får aldri noe svar.. Jeg føler også at jeg ikke har noen venner og ble isolert i dette norske samfunnet, folk stryker meg når jeg sier om min religion, er det negativt å være religiøs her? Jeg har lært meg mange regler som er annerledes her enn i landet mitt men, hvorfor er mennesker negative til ærlige og religiæse mennesker? Alle snakka at man respekterer alle og kan være seg selv men hvorfor det er ikke sånn? Jeg har mange arbeidskompiser på peppes men de holder meg til side og snakker som regel med hverandre, de vil ikke slippe meg inn i vennskapet deres. Drømmen min er å være en engelsk lærer, jeg håper dette vil bli virkelige, men jeg orker ikke den usosial tortur lenger. Jeg er et sosialt menneske og min kjæreste bor fortsatt i landet. Jeg vil overbevise henne til å flytte med meg (pga. økonomiske fordeler) men jeg mister lyst å bo her selv. Jeg føler meg ikke velkommen, aksepterende og godt på overflaten, diskriminerende og isolerende egentlig... Jeg hørte av mange er her finner jeg trygd godt liv men bra jobb og mange gode mennesker. Spesielt at norsk "image" i andre land virker som de som jobber mot menneskerettigheter osv.. i virkeligheten er dette ikke sant. Jeg vil kanskje bli kjent med noen nye mennesker og vil gjerne at folk begynner å akseptere sånn jeg egentlig er.. jeg ser de blikkene når jeg ber i offentligheten eller har et kors på halsen, skal jeg bryte med min personlighet for å tilpasse med det norske samfunnet? Miste min identitet...håper på å få litt hjelp her eller tips fra dere som opplevde slikt, kan dere gi meg litt råd. Kanskje få noen kontakter eller venner også, gjerne svar, er nærme en livskriset..

Mvh. Fortvilet og skuffet Stefanus Krom