Sitat av
StefanusKrom
Det jeg har opplevd siden jeg flytta inn til Norge er at på overflaten så er det viktig å akseptere alle mens når man går mer inn i dybden så er tingene veldig annerledes. Jeg skal begynne med en liten historie jeg har opplevd med tanke på arbeidslivet. Jeg har arbeidet som en engelsk lærer i landet mitt, jeg har studert i mange år for å bli lærer, dette er også livshobbyen min. Det gir meg glede å se ungene få en utvikling i sin kunnskap. Jeg har bodd nå i Norge i 3 år, jeg kan kommunisere med norsk, med føler meg bedre med engelsk og morsmålet mitt. Jeg har prøvd i å skaffe med jobb på norske skoler i hele 3 år, dette ble dessverre ikke vellykket. Jeg sendte søknad og CV men ble innkalt kun en gang til et intervju. De andre gangene leste jeg en sak at mennesker med unorsk etternavn blir utfavorisert av nordmenn. Den ene gangen jeg ble innkalt gikk alt bra til jeg nevnte at jeg er en ærlig person med mange kristelige verdier, jeg sa at jeg var jehovas vitne. Jeg tror sterkt på Jehova og hele familien min er veldig troende mennesker. Da sa dem bare at de kontakter meg seinere, trodde at samtalen gikk godt men ble aldri kontaktet. Hvordan kan det være mulig at i et land som moderne Norge, jeg hørte mye om at det er et rikt og moderne land får man plass for slike hendelser? Greit nok det kunn være en tilfeldighet.. Jeg marker også at jeg ble veldig isolert fra mye arbeidsvenner. Etter vært måtte jeg ha ta meg bare en middeltidig jobb som ble kelner på en peppes pizza restaurant. Jeg fortsetter å søke men får aldri noe svar.. Jeg føler også at jeg ikke har noen venner og ble isolert i dette norske samfunnet, folk stryker meg når jeg sier om min religion, er det negativt å være religiøs her? Jeg har lært meg mange regler som er annerledes her enn i landet mitt men, hvorfor er mennesker negative til ærlige og religiæse mennesker? Alle snakka at man respekterer alle og kan være seg selv men hvorfor det er ikke sånn? Jeg har mange arbeidskompiser på peppes men de holder meg til side og snakker som regel med hverandre, de vil ikke slippe meg inn i vennskapet deres. Drømmen min er å være en engelsk lærer, jeg håper dette vil bli virkelige, men jeg orker ikke den usosial tortur lenger. Jeg er et sosialt menneske og min kjæreste bor fortsatt i landet. Jeg vil overbevise henne til å flytte med meg (pga. økonomiske fordeler) men jeg mister lyst å bo her selv. Jeg føler meg ikke velkommen, aksepterende og godt på overflaten, diskriminerende og isolerende egentlig... Jeg hørte av mange er her finner jeg trygd godt liv men bra jobb og mange gode mennesker. Spesielt at norsk "image" i andre land virker som de som jobber mot menneskerettigheter osv.. i virkeligheten er dette ikke sant. Jeg vil kanskje bli kjent med noen nye mennesker og vil gjerne at folk begynner å akseptere sånn jeg egentlig er.. jeg ser de blikkene når jeg ber i offentligheten eller har et kors på halsen, skal jeg bryte med min personlighet for å tilpasse med det norske samfunnet? Miste min identitet...håper på å få litt hjelp her eller tips fra dere som opplevde slikt, kan dere gi meg litt råd. Kanskje få noen kontakter eller venner også, gjerne svar, er nærme en livskriset..
Mvh. Fortvilet og skuffet Stefanus Krom
For guds skyld; paragrafer.
Uansett, som Mith nevnte er å gjøre ting sammen med andre den letteste måten å sosialisere seg. Nordmenn flest sosialiseres annerledes enn de fleste andre land; færre venner, når man treffes er det færre venner og vi er generelt ikke spesielt opptatt av smalltalk og sosiale ritualer. Det gjør det vanskelig for utlendinger, men å gjøre ting sammen gjør at folk blir trygge nok på deg til at du kan få en videre vennekrets.
Å være religiøs er blant de minst tolererte meningene i Norge, såpass at jeg overhodet ikke misunner deg den posisjonen. Bare se på det direkte hatet som kom fram når noen ymtet frampå at leger som mener abort-er-mord skulle ha rett til å be pasienter som ønsket abort oppsøke en annen lege. Det er en grunnleggende intoleranse for meninger som kan ha religiøst opphav i Norge.
Jeg anbefaler å skaffe deg PPU og utdannelsen som trengs for å bli engelsk-lærer om det er noe du virkelig ønsker. Å starte som vikar-lærer burde gå ganske grei. Arbeidsfelleskapet er en viktig del av det å være en del av Norge, og det vil nok gjøre at ting blir bedre. Jeg anbefaler dessverre også å slutte å gå med veldig synlige kors og religiøse symbol, og heller gli litt inn i mengden. Det er dessverre tidvis slitsomt å ikke se gjennomsnittlig ut i Norge... det gjelder både for for rufsete og for velstelt.