Problemet med tankegangen din er at du legger til grunn at alle barn vokser opp i en kjernefamilie (som absolutt ikke er tilfellet, men som heller ikke har noe med omsorgsevne å gjøre), og at alle foreldre er oppegående og velfungerende. Dette er dessverre langt fra sannheten, siden det ikke krever noen form for godkjenning eller opplæring for å bli forelder, og så å si alle i hele verden kan bli det uten noen særlig anstrengelse. Da sier det seg selv at det finnes en god del mennesker som er totalt uskikkede til å være foreldre og som aldri skulle ha blitt det.

Hva som anses som akseptabel barneoppdragelse og ikke varierer også sterkt fra forsørger til forsørger: Noen lar au pairen ta seg av oppdragelsen, andre slutter i jobben for å ha dem hjemme. Enkelte klarer ikke sette grenser og skjemmer dem bort, andre tror på faste grenser og regler, mens noen anvender fysisk avstraffelse. Det finnes ikke noe lovverk eller felles retningslinjer for hvordan man skal oppdra barna sine, og det skal det heller ikke gjøre, men barn har selvsagt visse rettigheter på lik linje med alle andre.

Menneskerettighetskonvensjonen gjelder for alle mennesker, også barn, og de har i tillegg sin egen konvensjon som videre presiserer deres spesielle rettigheter. Begge disse konvensjonene er ratifisert av Norge og innarbeidet i lovverket, bl.a. i barneloven. I tillegg til barnets rettigheter kan vi her lese om foreldrenes ansvar og plikter. I forholdet mellom barnet og foreldrene er det nemlig barnet som trekker det lengste strået og har desidert flest rettigheter. Man har i det hele tatt rimelig få særskilte rettigheter som forelder, men desto flere plikter. Heldigvis. Det er nemlig ingen menneskerettighet å være forelder.

Rituell omskjæring av barn er et klart brudd på deres rettigheter, og det bør derfor settes inn offentlige tiltak for å få utryddet praksisen. I overveielsen over hva som er viktigst av foreldrenes religionsfrihet og barnets grunnleggende rettigheter, må barnets rettigheter veie tyngst. Dette handler ikke om å overta oppdragelsen og gjøre foreldrene overflødige, men å bekjempe overgrep mot barn.

Du mener tydeligvis at lemlestelse av et lite barn basert utelukkende på foreldrenes livssyn ikke er nok til at staten skal få lov til å blande seg inn. Om det ikke hadde vært omskjæring, men fysisk avstraffelse, som ble utført grunnet religiøs overbevisning, hvordan hadde du stilt deg til dette? Når mener du barnets rettigheter skal veie tyngre enn foreldrenes?