Provo:
Hvor skal jeg begynne hen?
For det første må jeg si at jeg misliker både tonen og ordvalgene dine.
Etter å ha lest teksten din, så sitter jeg igjen med en følelse av at du kjemper en krig, og at jeg representerer noe ondt.
Å dra inn sitater ser bra ut hvis man leser din tekst, men om man leser hva jeg opprinnelig skrev, så henger det ikke helt på greip.
Du hevder at jeg bedriver ekvivokasjon – gratulerer, jeg må slå opp fremmedordet ditt -, og at mitt utsagn ikke har mening rent logisk, det kan godt være, men det er jo halve poenget mitt i det jeg har skrevet i denne tråden.
Ateister har en tendens til å opphøye vitenskap og logikk opp til «det eneste som er fornuftig», og benekter fornuften, relevansen og klokskapen i utsagn som ikke følger streng logikk.
Jeg pekte på en disiplin som bruker alle kreftene sine på slike utsagn, mens du avfeide det som emosjonelle tomrom – implisitt at det er utelukkende psykologiske fenomener uten relevans for sannheten.

Det er et skille innen filosofi mellom såkalt analytisk og kontinental filosofi.
Det er et skille som er vanskelig å definere, men min forståelse av det er mye basert på Nietzsches tekst «Om Sannhet og Løgn i en utenom-moralsk forstand».
Der argumenterer han for at – enkelt sagt – ord er størknede metaforer.
Det ga mening første gang man så et blad, å kalle denne opplevelsen for «et blad».
Men når man så kaller hver eneste opplevelse av et blad for «et blad», så forsvinner meningen med det. Det betegnet en individuell opplevelse, men har nå størknet, blitt universell, og er et dødt bilde, ikke en levende video.
Innsikten han prøver å formidle i denne teksten, er at det finnes visse sannheter, som man ikke kan hverken søke eller finne så lenge man forholder seg til ord og logikk; metaforer er veien å gå.
Som Wittgnstein også sa, «Noen ting kan ikke sies, de må vises».

Poenget mitt er at det finnes et ganske klart skille innen filosofi, mellom dem som er vendt mot vitenskapen og logikk, og dem som er vendt mot eksistensialisme og «tåkeprat».
Personlig ser jeg mer verdi i «tåkepratet», da det kan vise oss sannheter som er utilgjengelig gjennom en analytisk tilnærming.

Det er altså mulig at jeg i dine øyne prater piss når jeg prøver å trekke et skille mellom mening MED livet og mening I livet, men for meg virker dette fruktbart.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har klart å se dybden i denne distinksjonen, men jeg ser helt klart at det ligger noe fruktbart der.

Når det kommer til dine innvendinger og oppsummering av svar på min utfordring, så er det mye jeg er veldig enig i, men som jeg ikke syntes svarer på den utfordringen jeg prøvde å sette opp.
Forsakelsen jeg prøvde å skissere – da må man ha lest alt jeg har skrevet i denne tråden – var dypere enn som så. Den var altoppofrende.
Jeg prøvde å peke på at det må store forandringer til før vi kommer til en verden som er god – jeg syntes verden er ganske jævelig hvis man ser det store bildet og all lidelsen som finnes – og at noen må gå foran for at vi skal komme dit – igjen veldig påvirket av Nietzsche, spesifikt hans «Anti-krist».
De som går foran må ofre alt, og da mener jeg alt.
Ikke bare umiddelbare lyster og goder, men alt vi ser på som godt overhodet.
Det jeg da sliter med, er hvordan disse individene skal klare å motivere seg for å leve et liv som alle kan være enig i er et dårlig liv, hvis det ikke ser noen mening MED livet.

For å prøve og klargjøre.
Hvis et menneske velger å ofre sitt eget liv for alle andre, en slags martyr, så kan jeg være veldig enig i at han finner mening I livet.
Det å ofre sitt liv for andre, kan gi han mening med sine handlinger, I livet.
Men, hvis han tar et steg tilbake, innser at det ikke finnes noen gud, ingen vil takke han for det han har gjort, ingen vil straffe han om han velger å ikke være martyr, osv, altså at det ikke er noen mening MED livet, MED de valgene han tar, så ser jeg ikke hva som motiverer han til å ikke velge seg en annen mening I livet; hvorfor ikke velge et mer behagelig liv.
Hvorfor forsake hvis forsakelsen ikke har verdi?

Samtidig, så er jeg enig i at forsakelsen jo HAR verdi, at det HAR betydning for noe større enn enselv, men da forutsetter jeg kanskje en mening MED livet... og den er ikke nødvendigvis overnaturlig.

Allikevel ser jeg det pressende behovet for en enorm overbevisning, tro på at man gjør det «rette» og kraft til å utføre det, som jeg per nå ikke har sett at noe annet enn noe overnaturlig kan gi.
Vi kjenner trossalt til menneskets mange skavanker.

Jeg er veldig usikker på alt jeg skriver, og alt jeg tenker, men jeg blir forbanna når du skal trivialisere tankene mine, som om de er uten fornuft.
Forhåpentligvis så kan vi fortsette denne diskusjonen på en rolig mark, uten behov for å «motbevise» hverandre.

Ps: Hvis Provo er forkortelse for provosere, så klarte du ihvertfall det