Provo: Jeg må jo innrømme at jeg blir litt paff av at du ut av alle de ordene jeg, skrev hengte deg opp i noe så enkelt som en parafrasering av Dawkins...
Det står ikke skrevet noe sted, men han sa det i en av de uttalige videoene som ligger av han på Youtube. Om jeg husker rett, så ble det nevnt i en serie med mange deler, hvor han reiste rundt å prøvde å "debunke" forskjellige former for religiøs tro og diverse overtro.

Det jeg biter meg mest merke i er at alle fullstendig overser menneskers behov - etter guds død - for en mening med livet og lignende spørsmål.
Det er faktisk en filosofisk disiplin som bruker alle sine krefter på å forstå dette her, mens folk her benekter dets eksistens.

Det uaexed påpeker, er at hver gang denne diskusjonen kommer opp, så blir den dratt i en retning hvor gudsargumenter og motargumenter er det eneste som teller.
Dette er et perspektiv som ofte ateistene forfekter, da de mener at argumenter for og imot guds eksistens er det eneste som man kan snakke om på en fornuftig måte.
Så det blir en skyttergravskrig; men i form av argumenter for og imot guds eksistens, intet mer..

Kanskje det hadde vært fruktbart å klargjøre hva som menes med "mening med livet".
Petter Zappfe deler mening inn i to forskjellige former for mening, nemlig "mening med livet" og mening i livet.
Mening i livet er helt uproblematisk. Her kan man sette inn kunnskapssøken, familieforøkelse, kjærlighet etc.

Men, mening med livet, er mye mer problematisk.
Her bruker han en allegori kalt "døgnflueallegorien". Denne sammenligner livet til et menneske, sammen med livet til en døgnflue.
Livet til døgnfluen var i et døgn, og for han, så er dette hele livet.
Livet til et menneske varer mange år, men, sett i perspektiv av universets alder, så er menneskelivet like kort som døgnfluen.
Det er et "blink of the eye", sett fra evighetens perspektiv.
Hvordan skal man så finne mening med livet?
Hva kan gi dette lille øyeblikket betydning utover dette øyeblikket?
Kan man i det hele tatt si at livet har betydning, hvis det ikke har betydning utover seg selv?

Så lenge gud "levde", så var dette uproblematisk da han var garantisten for mening med livet.
Men, uten han, så har vi intet metafysisk som kan erstatte denne garatisten.
Vi opplever sådan et meningstap - tap av mening MED livet, ikke I livet.

Når det så kommer til TS sitt utgangsspørsmål, så var dette et spørsmål om HVORDAN man kan slutte seg til en mening med livet.
I mine øyne har dette ingenting OVERHODET, med gudsbeviser etc å gjøre, men alt å gjøre med eksistensielle problemstillinger.
Hva skal til for at noe skal ha kraft nok til å bli en mening MED livet.
Kan overhodet noe som ikke er overnaturlig fylle dette behovet for mening MED livet?
Det er her jeg har sett at per nå, så har jeg to valg.

Enten kan jeg fortsette å lese, mens jeg motiverer megselv med tanken om at jeg faen ikke skal la meg knekke, jeg skal løfte denne steinen opp, igjen og igjen, bare på faen.
Eller, så må jeg ty til en eller annen form for metafysisk overbygning, som kan gi meg styrke.

Nå er jeg helt enig i at ingenting er hellig; alt skal betviles.
Å dra frem "religionskortet", og si at "dette er hva jeg tror", er ikke fruktbart overhodet.
Dogmatisme hører ikke hjemme her.
Men, å avfeie betydningen og relevansen for dissse spørsmålene, er heller ikke fruktbart..

For å avslutte med et spørsmål - ikke rette spesifikt til deg Provo, men for å forsøke å få folk til å tenke i en annen retning:
Hvorfor skal et menneske forsake goder og undetrykke sine lyster, hvis denne forsakelsen og undertrykkelsen ikke har noe betydning etter du er død? Og om den har noen betydning etter du er død, hva slags begrunnelse er dette(du er jo trossalt død)?