For å ta det opprinnelige spørsmålet først: Hvordan kan man finne en mening med livet om det ikke finnes noen Gud som har satt i gang og styrer alt? Jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke skjønner hvordan de to skulle ha en sammenheng. En eventuell hensikt med ditt liv påtrykt utenfra av noen andre vil jo uansett være helt uvesentlig for hvorvidt du opplever mening i din egen tilværelse. Hva om det skulle vise seg at din far bestemte seg for å få et barn – deg – i den hensikt å noen år senere slippe unna en del huslig vedlikehold som plenklipping, snømåking, husmaling og liknende, eller kanskje for å få noen spesielle skattemessige fordeler? Ville det vært avgjørende for din opplevelse av mening i ditt eget liv? Det ville i så fall forbauset meg voldsomt. Og jeg kan ikke se at det skulle være noe annerledes om faren skulle være himmelsk i stedet for jordisk.

Når man først er inneforstått med at en eventuell ytre hensikt med liv generelt eller ditt liv spesielt er uvesentlig for din egen opplevelse av et meningsfullt liv, vil du også se at spørsmålet om hvordan livet kan ha en mening uten Gud bare er en hul og tom erstatning for faktisk gode spørsmål: Hva kjennetegner en moralsk handling? Hvorfor handle altruistisk? Hvordan leve et godt liv? Svarene på disse spørsmålene trenger ingen Gud, og søkenen etter dem vil kun forkludres og forvirres av en grunnløs aksept av forestillinger om guder og liv etter døden.

Jeg finner ikke noe sitat hvor han hevder dette... Kan du hjelpe meg?

Det er i seg selv et dårlig argument, siden Gud helt fint kunne skapt menneskeheten slik at alle mennesker alltid hadde utført helt frie gode valg ved å gi alle moralsk perfekte begjær. Men selv om du skulle hatt rett finnes fortsatt sykdom, tsunamier, jordskjelv, flom, tørke, sultkatastrofer også videre som ikke kan bortforklares med menneskelig fri vilje. Dersom Gud finnes har han ikke bare skapt regnbuer og sommerfugler – han har også skapt beinkreft hos barn.

Dette er vrøvl. Jeg har aldri sett noen ateister på dette forumet, eller i nevneverdig utbredt grad noe annet sted, hevde at religiøse er idioter som fortjener å dø. Alle innlegg med en viss eim av seriøsitet, og som ikke bare er en toskete enlinjers slengbemerkning, angriper selve religiøsiteten og det manglende rasjonelle grunnlaget for den. At enkelte tar dette personlig og hevder seg ekstremt fornærmet over at religiøse forestillinger behandles på samme måte som politiske, vitenskapelige eller filosofiske forestillinger, er dessverre helt og holdent de påstått fornærmedes problem.

Med det i tankene faller beskyldningene om en "skyttergravkrig" også raskt sammen. Prinsipper som "å gi og ta" eller vedgå mer enn det er grunnlag for hører selvsagt ikke hjemme i en diskusjon om hva som er sant og ikke.


For det første: De hevder at noe er sant, og vi andre står fullstendig fritt til å påstå det motsatte eller påpeke at det ikke finnes gode grunner for å tro at de har rett. For det andre vil religion aldri være en ren privatsak i praksis, og religiøse overbevisninger har direkte konsekvenser for både samfunnet og individene som påvirkes av det. For det tredje har religion enorme mengder negative konsekvenser, og selv om du kanskje (feilaktig) vil hevde at dette bare gjelder fundamentalister og ekstremister, er det umulig å kritisere og påpeke det irrasjonelle beslutningsgrunnlaget til ekstremistene uten å samtidig kritisere det identiske grunnlaget til de moderate. Derfor er de moderate som insisterer på at deres religiøse overbevisning skal unndras kritikk og rasjonell diskurs direkte delaktige i å gi ekstremistene spillerom, noe som i høyeste grad er kritikkverdig i seg selv.