Nå skal det sies at det ikke var ment som direkte innvendinger, mer bruke dine ord som springbrett for det jeg ville si.
Jeg syntes det du skrev var veldig godt, men ville nyansere debatten litt gjennom å påpeke at man ikke finner svar på om gud eksisterer gjennom vitenskapen slik den er idag, og at det derfor kunne være fruktbart å ta debatten over på en annet nivå som jeg syntes TS pekte mot.
Alle argumentene mot guds eksistens - det ondes problem, inkonsistente egenskaper osv - og motargumentene til de forskjellige gudsbevisene - kosmologiske argument, fine-tuning osv - fjerner ikke relevansen og viktigheten av ting som meningen med livet, fraværet av objektiv moral, etterliv osv.

Personlig tror jeg ikke på noe liv etter døden, himmel/helvette, mirakler, jesus, en personlig gud etc, men jeg syntes det er veldig mange viktige spørsmål som vitenskapen ikke kan svare oss på. Og bare pga vitenskapen ikke kan svare oss, så betyr ikke det at man kan finne svar andre steder.

Akkurat når det kommer til at gud må være allmektig for å skape en verden med overordnet plan og mening med det hele, så må jeg si meg uenig.
Jeg kan lett se for meg en dyktig dataprogrammerer i en tid langt fremme, med utstyr hinsides vårt, lage et program som kan samsvare med dette kravet.
For alt jeg vet, så er "svaret" at vi er i en datasimulering - sjekk ut Nick Bostrom...

Jeg merker at det er utrolig vanskelig å skulle formidle momenter som jeg mener er vesentlige når vi ikke deler referansepunkter. Jeg kan ikke annet enn å referere til de bøkene jeg nevnte i forrige innlegg om folk er interessert i å utforske det domenet dypere. For ateister så kan Nietszche - "Antikrist" kan anbefales uansett trosbekjennelse -, Sartre, Petter Zappfe, Albert Camus leses. Mens for kristne så kan Kirkegård, Tillich, Pascal leses. Om du driter i hvilken religion de "representerer" - noe som egentlig er irrelevant da spørsmålene deres er relevante uansett - så anbefales alle

Et moment som er ganske kort og enkelt å forklare.
Albert Camus trekker en analogi mellom menneskets eksistens og myten om sisyfos.
Myten om Sisyfos er han som er dømt til å dytte en enorm, tung og rund stein opp på toppen av et fjell, for at steinen så triller ned igjen, og han skal så gjenta dette ut i uendeligheten.
Camus mener å sammenligne menneskets liv fylt med angst, lidelse, meningsløshet osv, med skjebnen til Sisyfos.
Hvorfor skal så Sisyfos gidde å dytte den steinen hvis han ikke må. Hvorfor skal mennesker velge å leve et vanskelig og tungt liv?

Nå er dette et veldig negativt syn på livet som mange vil være meget uenig i, men mange filosofer mener at dette er tanker man må gjennom før man kan leve et fri og autentisk liv...