Veldig bra skrevet @Dsverre. Hver gang debatten om religion, særlig kristendommen, blir tatt opp så ender man opp i skyttergraver med engang. Særlig her på forumet, men forumet her er ikke alene om denne holdningen.
Det ser faktisk ut som om mennesker som har sluttet å tro på ulike religioner ikke klarer å akseptere at andre faktisk har en tro. Disse menneskene er som regel ateister, agnostikere eller så sier de at de ikke er religiøse, men at de baserer seg kun på vitenskap. På en måte blir da vitenskapen som en religion for dem. Der teoriene blir en form for sakramenter o.l.
Det fascinerer meg hver gang det blir en slik debatt som dette når disse som lener seg på vitenskapen setter i gang. Alle som er religiøse er i deres øyne en gjeng med forbaska idioter som ikke fortjener å leve, og hvis det skulle vise seg at personer med religion har høyere utdannelse innen realfag, ja da raser hele verden sammen.
Istedenfor denne skyttergravkrigen (funket dårlig i VK I og funker like dårlig her) så synes jeg man burde kunne se nyansert på dette. La folk ha sine overbevisninger uten å skulle overhøvle dem og å skjelle dem ut pga. overbevisningen de har. Hvilken skade har det for deg at noen tror på en gud?
Det er flere veier til Rom, men det er ingen fasitsvar på tro.
Descartes var jo en svært genial matematiker og filosof, men mange vil jo mene at han var en idiot fordi han mente det fantes en gud. (Kanskje man ikke akkurat vil mene at han var en idiot, men at han var påvirket av tiden han levde på. Dette vil jo faktisk være litt feil for det var jo på tiden han levde på at vitenskapen blomstret opp igjen i Europa.)
Sitat av Menneske, natur og samfunn [Roar N. Anfinsen og Erik Christensen]
Descartes finner at han har, og alltid har hatt, en forestilling om et fullkomment vesen. Denne forestillingen kan ikke komme fra ham selv, han er et tvilende vesen, og er derfor ikke fullkommen. Hvor kan han ha fått denne forestillingen fra? Den må nødvendigvis være nedlagt i ham av et vesen som selv er fullkomment, for det må være minst like mye eller mer realitet i årsaken enn i virkningen. (Virkningen er her Desvartes' egen forestilling om et fullkomment vesen.) Her ser vi at Descartes benytter seg av årsaksforestillingen for å bevise at det finnes et fullkomment vesen. Dette fullkomne vesenet kaller Descartes Gud. Med dette mener Descartes å ha bevist Guds eksistens. Gud er fullkommen, det vil si at han er allmektig og allgod. Et allmektig vesen har all makt, og dermed kan den onde ånden nøytraliseres. Et allgodt vesen vil ikke lure noen, og derfor kan jeg stole på min egen opplevelse av klarhet og tydelighet. Slik kommen Descartes seg videre fra dette veldig spinkle utgangspunktet som cogito er. Han støtter seg altså på en idè om et fullkomment vesen, og ved å støtte seg på rimeligheten i årsaksforestillingen mener han å bevise Guds eksistens.