Veldig godt innlegg Myoxocephalus, og du påpeker mange gode og viktige poenger!
Jeg har i mange år holdt på med disse spørsmålene selv, og vil jeg kalle meg en agnostiker.
Rikchard Dawkins mener at det er feigt å være agnostiker, og at man burde ta stilling, men i mine øyne er det han som er for stor i kjeften...
Jeg ser at mange her foreslår "the God Delusion"; personlig syntes jeg den boka har en retorikk som er altfor preget av en akademisk, vitenskapelig arroganse. Mange av poengene han legger frem - Myoxocephalus dekket endel - er holdbare innvendinger som skaper store problemer for det rudimentære synet på abrehamske religioner. Alt prat om hvordan denne guden er, hva slags egenskaper han har - om han er i tid, utenfor tid, omnipotent, etc etc - har skapt problemer. Dette har han meget rett i - noe Myoxocephalus også påpeker.
Men etter å ha blitt introdusert for endel nyere filosofi - Nietzsche, Sarte, Kirkegård og lignende -, så begynte jeg å få innsyn i en anderledes måte å tilnærme seg disse problemstillingene på. En "disiplin" som istedet for å bry seg om hvordan denne guden ser ut, dens egenskaper osv, heller interesserer seg for hva slags rolle religion kan spille i ens liv, hvordan skal man klare å tro, hva betyr det å tro osv.
Disiplinen - hvis jeg kan kalle det det - eksistensialisme, er en meget bred disiplin, som har bestått av både kriste og ateister. Men, felles for dem alle, er at de tar utgangspunkt - med varierende fokus - på eksistensen, og da spesifikt menneskets eksistens.
Her vil jeg ta tak i dette:
Sitat av
Myoxocephalus
Så, hvorfor er jeg så opptatt av å hamre inn akkurat det budskapet? Det er fordi uten allmektighet, så faller hele motivasjonen din for å tro fra hverandre.
Her vil jeg være uenig.
I mange år tenkte jeg at hvis gud ikke hadde disse egenkapene - god, allmektig, etc -, så var det ingen grunn til å tilbe han. Om det ikke var noe grunn til å tilbe han, så trengte jeg ikke å tro på han.
Ergo var jeg i en lang periode beredt på å svare "ateist", om Dawkins hadde presset meg - etter en lang diskusjon hvor jeg hadde prøvd å forbeholde meg retten til å svare agnostiker pga filosofisk skepsis.
Det siste året har jeg begynte å snu.
Jeg begynner etter mye arbeid å bli mer og mer i tvil.
Jeg blir nå veldig i tvil hvor dypt jeg skal gå.
Nietzsches påpekning om at "Gud er død", forteller visjonen om en kultur som tror det har masse verdier og gode fundament for sin livsstil, men som i virkeligheten ikke har noe fundament lenger. Der hvor religion har være både motivasjon og begrunnelse for moralsk gode handlinger, så kommer man istedet til et samfunn som ikke har noe fundament.
Dette er det moderne menneskets største problem.
Når man så begynner å stille spørsmål ved verdiene, deres - manglende - fundament, motivasjon til å gjøre det rette, så har man lett til å falle i nihilismen.
Enkelt sagt, så er en nihilist en person som har møtt disse spørsmålene, innsett manglene, og lever i konsekvensen av det.
Det er her jeg begynner å seen plass til gud, hvor han ikke trenger å være almektig, perfekt, eller i det hele tatt være slik man tidligere har forstått ham opp gjennom historien.
Paul Tillich sin bok "The Courage to Be", har skrevet veldig godt om disse problemstillingene og han har påvirket meg enormt mye. Den kan virkelig anbefales.
Det som denne guden eventuelt kan være nødvendig for, er kraften til å ta tyngste motstands vei, være ubermensch, utvikle seg og utøve viljen til kraft. På den rette måten. På en måte som tar hensyn til andre mennesker og deres individuelle krefter og viljer.
Jeg sier ikke at jeg er blitt religiøs, men dette:
Sitat av
Myoxocephalus
Slik jeg ser det er mitt liv i den store sammenhengen kort og meningsløst. Universet ble til ved en tilfeldighet, og etter det vi vet vil også det en dag bli borte og ingen vil være der til å sørge over dets bortgang. Men det hindrer oss ikke i å nyte livet her og nå! Det hindrer oss ikke i å kikke på stjernehimmelen og virkelig
se. Har du noensinne sett Melkeveien? Hvis svaret er nei bør du planlegge en tur til en plass med liten lysforurensning; det er verdt det.
Livets mål er hva vi gjør det til.
Maslow definerte behovshierarkiet og våre behov er høyst reelle, selv om de bare skulle være genetiske krumspring skapt gjennom en lang rekke tilfeldigheter. Vi har et behov for mening og sannhet, og derfor har vi i ledige stunder funnet opp religion for å gi oss svar. Men religion gir ingen svar man kan stole på. Vitenskap derimot... Vitenskap funker!
Slik jeg ser det er kunnskap derfor å betrakte som et mål i seg selv og i den grad vi kan snakke om moralske begrunnelser for det vi gjør, så burde det å øke menneskehetens totale kunnskapsmengde være det ultimate målet.
slår meg ikke som noe god løsning til nå.
Jeg klarer ikke å se hvordan man skal ha motivasjon til å leve et godt og rett liv, med dette som metafysisk grunnlag.
Selvfølgelig. Skal man leve et liv i nytelse; være Kirkegårds Johannes Forføreren; og bare leve et liv som en del av menneskeheten, så er ikke denne metafysikken noe problem. Men om mennesket skal ha mulighet til å ta det neste steget i evolusjonen og den sosiale evolusjonen, på steget vårt mot et samfunn uten krig, diskriminering osv, så trenger man noen som ofrer masse. Som ofrer et normalt liv. Som klarer å skape nye rammer. Og den eventuelle motivasjonen noen trenger for å leve et slikt liv ser jeg ikke at kan finnes hvis man mener livet kun er her og nå, dette er alt som betyr noe, etc.
Alt i alt et meget komplekst spørsmål som gir meg mye hodebry.
Om jeg skal anbefale litteratur så er det vaskelig for meg å trekke ut enkeltbøker - bortsett fra "Courage to Be" og jeg peker derfor heller på forfattere.
Søren Kirkegård.
Friedrich Nietzsche
Albert Camus
Jean Paul Sartre
Blaise Pascal