Interessant innfallsvinkel. Som du vet fra den andre tråden, er jeg ikke nødvendigvis enig i at religion baserer seg på dogmatikk, altså at det skulle være en slags definisjon på religion, men jeg kan akseptere utgangspunktet her nå.

Jeg ser du trekker frem eksempler som Nord-Korea og nazi-Tyskland, og jeg skjønner hvorfor du gjør det. Da antar jeg også at du ikke vil legge f.eks. dagens demokratier inn under samme gruppe? Men hvorfor er ikke disse samfunnene en religion? Er det ikke en forening av mennesker som alle tror det samme? Hva med alt det vi tror på?

De romerske diktatorer ga folket to ting, brød og skuespill. Det ene er ikke viktigere enn det andre. Idag heter skuespillet Demokrati, og det er likesom sine forgjengere en religiøs festival, er det ikke? Massene får en sjanse til å klappe og hysse til de opptredende, men det er jo allikevel de samme opptredende hver gang. Det er stadig de determinerte som kommer til makten, de som har nok midler til rådighet. Og hva skjer når de engang er kommet så langt, hva er deres oppgave? Å bekjempe deres medbeilere, å få dem til å tie. Vinne neste valg. Mening er motsigelsesfrihet.

Og hva ellers tror vi på? Vi tror blant annet at livet er et mål i seg selv, og at vi for å opprettholde det er nødt til å tjene penger, at vi derved erverver rett til det. Det er da et dogme, er det ikke? Det er til og med ganske grunnleggende, vi kan utlede diverse mindre trossetninger av det. Jo flere penger vi tjener, jo finere er vi, for eksempel. Det er et spill, og vi må ikke jukse ved for eksempel å slå ned folk og ta deres penger. Der har vi det Gode og det Onde. Gode er vi, når vi følger reglene. Det er også det Sanne. Det er jo sånn, at man er nødt til å forsørge seg selv. Det er ikke bare et moralsk diktum, det er en av livets realiteter.

Og hva med økonomi, eller bare penger? De har jo utelukkende en verdi som er proporsjonal med vår tillit til dem. Likhet for loven?